– Sigg?
Tommy strekker pakken med Prince over mot andre enden av sengen, Kamomilla griper den med våte, klisne fingre og puster roligere:
– Å, Tommy. Hvis alle bare var som deg, så ville alt bli bra.
– Men ingen andre er som meg?
– Så langt, så langt ifra.
– Huff.

Morgensolen har allerede stekt murpussen på tårnveggene halvvarme på utsiden, kjenner Kamomilla når hun åpner tårnvinduet, lar den venstre håndflaten gli langs murkanten og blåser sigarettrøyk ut mot havsbrisen. Trikkeføreren klemter med den rustne klokken, hilser med korte vink nede fra gaten når han passerer med Rute 1 fra nord til sør.
– Jeg er litt bekymret for Syversen Junior, sier hun og spytter et tobakksrusk ut mot gaten.
– Ja, jeg også, turen tar jo ikke mer enn et minutt, og etter at han arvet trikkelinja fra Syversen har han ikke gjort annet enn å kjøre fram og tilbake, svarer Tommy og tørker seg over magen med håndkledet som henger over stolen.
– Jeg har forresten hørt at borgermester Jesper foreslår å øke husleiene, fortsetter han.
– Den gamle tullingen. Han nærmer seg nitti, og sprader rundt som om han eier hele byen.
– Flaks at du arvet denne kåken etter far din, svarer Tommy og griper rundt brystene hennes bakfra.
– Shit, jeg er sent ute, hvor er skjorta mi, hvor er buksa mi? sier Kamomilla og skritter med nakne bein over løveskinnet:
– På et vis føler jeg at vi sitter fast her i byen, fortsetter hun, finner MacDonald’s-uniformen og sukker.
– Jeg føler det slik, jeg også. Kan vi ikke reise bort i jula? Til et sted der det er snø og god, gammeldags julestemning, sier Tommy og trekker på seg buksene.
– Hvor da?
– Til Bakkebygrenda, for eksempel.
– Er det snø der?
– Ja, jeg er sikker på at de hadde det i fjor.