Veteraner

Lansert i 1978 ble Lagerfeld Classic svært klassisk og ettertraktet blant kvalitetsbevisste menn. Allerede den gangen skrekkelig dyr, og heller ikke den gangen noe du ikke fikk kjøpt på Samvirkelaget. Og mens menn gikk rundt i metropolene og duftet Lagerfeld Classic, fylte skuespiller Liv Ullmann 40 år, spilte i Ingmar Bergmans film «Høstsonaten» som hadde premiere det året, og hun var forlengst solid forankret som kunstner.

Det var meg det luktet Lagerfeld Classic av i går kveld. Jeg motstod ikke det kjøpet, like lite som jeg var i tvil da jeg tidligere i høst såvidt greide å få billetter til Riksteatrets siste kveld med «Lang dags ferd mot natt». På Dramaten i Stockholm går kveld gikk ensemblet på scenen for siste gang med Eugene O’Neills skuespill fra 1941. Helt på fremste rad sitter vi. En vakker 72-åring går over scenen: Når Liv Ullmann svinser ut på den venstre scenevingen, blir håret hennes flomlyst av en av sidekasterne. En legendes helt liv av erfaring med et håndverk blir oss til del. Jeg undrer meg over hva hun lukter – tørt, fuktig, bare teatersminke eller noe annet som er hennes eget?

Bjørn Sundquist kan et og annet, han også. Hvor ble ansiktstrekkene hans grunnlagt – er det bare teatersminke, det også? Eller er det erfaringer fra oppveksten i Hammerfest, der harde vindrosser fra stupbratte Sørøya ute i havet drev gatelangs i januar, er det fra skuffelser og gleder, er det hardt arbeid fra scenene på syttitallet – eller er det summen av alt godt og vondt? I mitt voksenliv i Finnmark de siste 21 årene fikk vi sjelden oppleve ham på hjemtraktene. På scenen her i Stockholm blir han og de fire andre skuespillerne klappet fram fire ganger – jeg ser et varmt blikk i ham som ikke er teater.

Min morfar luktet ofte fisk. Nå for tiden er også dét en klassisk lukt – sjarkfiskerne blir stadig færre og eldre, og om ikke lenge kan kunsten å lese en marbakke eller sette en linestamp være noe som bare finnes i oppslagsverk. På bildet – jeg er ikke sikker på når det er tatt, men jeg tipper en eller annen gang mellom 1968 og 1970 – er han der han selv mente at han hørte hjemme, ved en fjellbekk seint på våren, i mai eller juni. Trær finnes ikke ytterst i Tanafjorden, og de fantes ikke den gangen, heller. Isvindene som kom øst fra Thor Iversen-banken var like bitende som kulingkastene fra yttersida av Sørøya. Men folkene der ute hadde sans for å kle seg etter forholdene, og det var en tid for alt: Én tid for å hepse på seg oljehyre og ull, og en annen tid for å sette på seg mørkdressen og hatt – og en duft de færreste husker: Aqua Velva. For slik var han også: Elegant når det var behøvelig.

Jeg vet med sikkerhet at han aldri fikk se Liv Ullmann stående i motlys på en scenekant. Får man fortsatt kjøpt Aqua Velva – og hva skjer om man dynker seg langs kinnbena med det? Det ville jo være dumt om gamle lukter bare forsvant.

Min morfar døde i 1975. Tre år før «Høstsonaten» og Lagerfeld Classic.

2 tanker om “Veteraner

  1. Herlig! Bringer frem gode miner om Lagerfeld, morfar, Kongen og Derrick.
    Noen ting var rett og slett bedre før og ingenting er bedre enn morfar, vel, bortsett fra Bjørn Sundquist, kanskje? 😉

  2. Jeg har forstått det slik at Kong Olav – det er antakelig ham du refererer til som Kongen – ikke var særlig glad i sikkerhetsvakter når han var på tur. Han ville helst hilse på folk uforstyrret.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *