Disskæpt’n, we are now… geddtreddustart

Noen ganger har jeg undret meg over hvorfor det er noe kjent med lyden av boardingskrankene hos Norwegian. Det er en kombinasjon av lyder jeg har hørt før. I avgangshallen, mens morgenmørket stiger mot blått utenfor de store vinduene, går det opp for meg hva lyden ligner på. Åpningsscenen i «Alien». Scenen der romskipet «Nostromo» går fra autopilot til manuell innflyging, besetningen blir vekket av dvale, og så er det lydene: Brt brrrr brt brrrr brt brrrr, savavavav kakakakakak. Supp. Supp. Akkurat slik som i boardingen hos Norwegian.

Jeg sitter helt stille og tenker over det gale jeg har gjort: de har ropt meg opp og stanset hele innsjekkingen. Grunnen er at det ble oppdaget at jeg hadde et brannslukningsapparat i kofferten. De tok det på røntgen. Det er ikke lov å pakke brannslukningsapparater i bagasjen, selv om det er en slags julegave. En dame i femtiårene, kledt i uniform, ber meg bli med henne et sted, kom med meg, hun har naglelignende ringer på begge hender. Jeg må stå på kne foran henne, den tørre snøen smelter mot bukseknærne, flymaskinen peker nesen rett mot meg, hvor er apparatet, Arvola, fram med det, vi så det på røntgen, bryt sammen og tilstå, dette flyet tar ikke av med et pulverapparat i bagasjerommet, neivel, frue, jeg åpner glidelåsen, sakte åpner jeg glidelåsen, her er det, jeg er din slave, ta apparatet mitt, ta det med til et avsides sted og spreng det, men la meg beholde jule-sursilden, ikke ta jule-sursilden, eller godteriene, takk for at du viser nåde, frue, takk. Jeg får lov til å trekke opp glidelåsen og gå.

Søvnige soldater snakker stille sammen ved siden av:
– Ferdig med siste perm?
– Ja.
– Du kommer til å savne oss.
– Ja. Det er sant.
Jeg kjenner igjen den gule ulven på svart bunn som våpenskjold, det svarte og gule tvinnede båndet over venstre feltjakkeskulder: Grensejegere på russergrensa. Kortklipte, unge, likevel erfarne, man ser erfaringen i hendene allerede, og de har ikke det usikre draget over ansiktet, de skal garantert på julevakt. Opp til mørket, den frosne Pasvikelva og de slake høydedragene oppe ved Gjøkåsen. En gang skal jeg sette meg og skrive på Gjøkvassbu, ei hytte langt fra folk der oppe ved furuleggene, det er den sibirske taigaen som svinger inn i Norge, plugge ut verden. Jeg hørte Hanne Ørstavik på radio på lørdag, hun snakket om akkurat det, om velsignelsen ved å stenge verden ute, gli inn i ordenes verden. Stillheten: Jeg finner den både i Pasvik og på Söder, det er blant annet derfor jeg er heldig.

Norwegian har aldri fikset smidig boarding. En hyperventilert flyvertinne roper at seterad fjorten til tjuefem skal gå inn bak. Men bare et titalls passasjerer får med seg hva hun sier, resten kommer inn forfra, noe som selvsagt fører til at de som skal til rad tjueto kolliderer med dem som skal til rad femten, og så blir det kaos likevel, hyperventilert stemme har skreket forgjeves, men hun gir seg ikke, kan de som har funnet plassene sine vennligst ta et steg inn og plassere sin bagasje i hyllene slik at de andre kan komme forbi, ladies and gentlemen, en kraftig overvektig kvinne står svett og rødmende i midtgangen ved rad tjue, hun vet ikke hvor hun skal snu seg, flyvertinnen er sommerbrun og lukter hotellsåpe.

Alle flykapteiner snakker konsekvent corny, uansett om de flyr for SAS eller Norwegian. Dessuten snakker de konsekvent om deicing, med lydskrift [di-ai’sing], de kaller det ikke avising. Kanskje fordi det lett kan forveksles med avvisning. Et redskap kommer over oss, spruter hvitt og varmt over den slanke flykroppen, gang på gang, det renner langs de buede linjene, det lange redskapet utenfor skifter retning, det kommer enda en gang, nå på den andre siden, drypper ned på bakken, kapteinen kommer selv over høyttalerne og forteller at nå er vi [di-ai’set] og kan dra videre. De setter full gass der framme, det smeller i hjulbrønnene når understellet trekkes opp. Det er ikke min skyld.

Dagens stemme: Slik flykapteiner flest snakker, hentet fra mine arkiver fra en tur med SAS for noen år siden. De snakker likedan hos Norwegian. Please, pay attention.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/12/flyvingeilufta.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/12/flykaptein.mp3[/pro-player]

7 tanker om “Disskæpt’n, we are now… geddtreddustart

  1. Flykapteiner og prester er ikke til å ta feil av når man hører dem :). Har du forresten tenkt over hva kapteinen sier til besetningen før flyet letter? Det kommer alltid en siste beskjed før full gass, som er vanskelig å tyde. Sist jeg fløy fant jeg ut at det må være «four slices of bread please». Du får høre etter neste gang du flyr…

  2. Haha! Jeg vet ikke om jeg vil vite det… Forresten, før de begynte å stenge dørene bak seg i cockpit, kunne man under innflyging med Widerøe ofte høre en datastemme der inne som sa «Minimum, minimum». Jeg tror ikke jeg vil vite hva dét betyr, heller.

  3. Haha, jeg syns jo det er morsomt at et brannslukningsapparat i det hele tatt har fått rollen som julegave 🙂

    Forøvrig forbinder jeg kapteinstemmen med trygghet, jeg vet ikke hvorfor, ettersom jeg stort sett er litt redd ombord i flyet, kanskje er det nettopp fordi de alle snakker likt, og da det gikk bra forrige gang jeg hørte den stemmen, så går det nok greit denne gangen også.

    • Etter Widerøe-ulykken på Torghatten fløy jeg med en kaptein som skulle demonstrere hvor ufarlig det egentlig er å fly. Han la maskinen på skrå og fløy rundt Stetind flere ganger mens han guidet oss i den nordlandske fjellheimen. Uforglemmelig. Ja, en slags trygghet.

  4. Jaså. Så det var derfor vi satt der, og fikk med oss Norwegians slakterilukt før jul. Man skulle tro at brannslukkingsapparater var velkomne ombord, så brannhysteriske som de er. Tenk om vi måtte nødlande med et brak i skogbrynet ved Enare sjø, og folk kravlet ut i de finske skogene med lette flammetunger slikkende i hælene. Hvem ville vel ikke ha takka en Jacob som kom som en engel hoppende ned fra vingen, med en svalende sky ut av sitt brannslukkingsapparat???

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *