Syttitallets sanne ansikt, og stemmene derfra

Jeg finner et bilde av meg selv i et av mine søstres fotoalbum. Vi diskuterer årstallet: Det må være tatt i 1977. Jeg kjenner det igjen, jeg kjenner igjen følelsen, og jeg vet hva som skjer på det falmede Instamatic-fotoet: Noen forsøker å muntre meg opp mens jeg gjør lekser. Jeg sitter med mattebøkene, er ti år gammel og strigråter meg gjennom brøk og gangetabell. Det er ikke mulig å si det på noen annen måte: Det var slik det var.

Snørrete og dypt ulykkelig, tårer som gjennomfukter kladdebøker. Det var slik hver eneste gang. Jeg var en av dem som aldri forstod logikk og formler, jeg var en av dem som studerte timeplanen og gruet meg for hver eneste – hver eneste – matematikktime. Skoleverket fremhevet og hyllet rasjonaliteten, det forklarbare, tallenes fornuft og tale, og vi ville vel ikke bli tapere, drømmere, ville vi vel? Vi ville vel ha en jobb, ville vi ikke?

Og det ble aldri bedre. Jeg ble aldri bedre. Jeg kjenner det fortsatt svi i meg et sted når noen forklarer tallrekker, statistikk, renteføtter, kvantesprang. Jeg drømte en gang om å bli naturforsker, astrofysiker, meteorolog. Men det ble sagt at slike muligheter var stengt for dem som ikke kunne forstå matte: En forsker uten matematisk sans blir bare en drømmer, en som har oppmerksomheten rettet mot tall blir en god forsker, det er ved rasjonalitet verden skal forklares, lek og drøm er for taperne, barn. Taperne. Finnes det noen som vil bli tapere her? Hm? Ingen? Godt. Slå opp på side førtito, algebra.

Jeg hadde min kjærlighet til ordene og språket. Det var der drømmene tok springfart. Jeg vet at for flere i klassen fra 1977 var det motsatt – det var ordene de slet med. Og på et vis mer akseptert: Selveste kongen var jo ordblind, og se hvor langt det hadde bragt ham, han var jo konge. Kong Olav snakket åpent om dysleksien som han led av, og han erkjente den overfor folket. Ukas siste stemme, kong Olavs nyttårstale fra nettopp 1977, ni minutter og femtifem sekunder, inkludert det obligatoriske koret foran og bak. Kjære landsmenn, sa kongen. Den gangen. Jeg gruet meg til neste mattetime, også den julen.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/12/kongolav.mp3[/pro-player]

13 tanker om “Syttitallets sanne ansikt, og stemmene derfra

  1. Matematikk er noe skikkelig mainnshjit! På godt norsk.

    Jeg forstår det fortsatt ikke. Midtenbarnet er helt sjokkert når han viser meg kladdeboka si, med streker, vinkler og tall – og jeg ikke skjønner hva han prøver å forklare meg. Jeg ser like dumt på han da som han ser på meg når jeg kommer hjem med bok etter bok, og forventer at han i det minste skal gidde å lese det som står bakpå…

    «Hvis du ikke snart skjønner dette, kan du tørke deg i ræva med vitnemålet ditt» sa min mattelærer på videregående.

  2. Jeg er gift med og har fire barn (nå voksne) med en realist. En som ikke får til å gjøre feil på matteprøver, og som går etter to timer på matte-eksamen. Ungene likner ham, i alle fall inne i hodet. Og selv om jeg slett ikke er noen dumming i matte, har jeg ofte følt meg utafor når resten av familien har diskutert matematikk- eller fysikkproblemer rundt middagsbordet.
    En gang spurte jeg om mammaer kunne være byttinger, siden jeg ikke følte meg helt som de andre. Da sier sønnen min trøstende: – Men mamma, du må jo huske at du er inngifta….

    • Takk for fin skildring. De hadde en kalkulator på Samvirkelaget, i glassdisken, husker jeg. Det verserte en del historier om hva et slikt apparat kunne gjøre. På åttitallet en gang hørte jeg om noen som hadde smuglet den inn på tentamen.

  3. Å, så trist et bilde 🙁 Så godt at man har andre, sterkere sider, å spille på. Selv er jeg realfaglig utdannet, men liker å skrive. Nivået mitt er sånn passelig midt på treet, både i matte og språk, tror jeg. Den følelsen du beskriver på bildet, kjente jeg for første gang på et skrivekurs i voksen alder. Ganske ubehagelig følelse for en realist å få en oppgave det ikke var fasitsvar på …

  4. Å, no fekk eg tårer i augene på dine vegne, og fekk lyst til å gje deg ein stor klem, i tillegg til dei du allereie har fått av meg på ordentleg. Ingen skulle måtte oppleve slikt. Min tolvåring forstår all matte, han forstår berre ikkje kvifor han må skrive det ned. Han veit jo svaret. Utfordrande det og, på ein annan måte.

  5. Både bilde og tekst stikker så det kjennes i lærerhjertet!

    Nå skal ikke jeg si at du har dyscalculia, men det jeg kan si er at matematikkrelaterte lærevansker skal dagens lærere ha et bevisst og våkent forhold til. Det finnes gode kartleggingsverktøy, og disse bør definitivt benyttes der hvor man mistenker dyscalculia.

    Kan ikke tenke meg noe mere smertefullt enn elever som år etter år skal måtte gå uten å oppleve mestring. Jeg håper og tror at dagens matematikkundervisning har utviklet seg de siste tiårene, både med hensyn til å skulle ta utgangspunkt i elevers foretrukne læringsstrategier samt i bruken av varierte læringsaktiviteter!

    Takk for sterk og viktig tekst!

  6. Din gave til menneskeheten ville aldri blitt matte. Jeg ville ikke lest dine formler, dine brøkstreker. Jeg ville ikke engang ha luktet på dine renteføtter eller kommet i nærheten av dine kvadratrøtter.

    Men jeg leser dine tekster. Det er der jeg ser vinneren. Taperen dryppet ned i kladdeboka en gang på syttitallet.

    Jeg er takknemlig for at det avstedkom en vinner. En ordkunstner. En bokstavsmed.

    Takk – og riktig god helg:-)

Legg igjen en kommentar