Åpent opprop til norske skoler, foreldre, mobbere og de som blir mobbet.
Denne uken blir det stille i skolegårdene. Julepynten sitter fastklistret til mørklagte klassevinduer, alle går hjem til sitt. For tusenvis av unger blir de to korte ukene et pusterom før det begynner om igjen. Et endeløst halvår er endelig over. Tusenvis av barn har lengtet etter dette pustehullet, de kan skoleruta utenat, vet hvor fridagene er, ikke fordi de skal på ferie eller på hytta eller til Syden. Men fordi det tar slutt i noen korte dager. Og nå er juleferien her. Ukvemsordene, isklumpene, blikkene og baksnakkingen tar to ukers pause. Men på morgenkvisten mandag den 3. januar går tusenvis av barn tilbake til hverdagen. Det er fullt mulig å gjøre noe med angsten for 3. januar. Hvis du vil, kan du være med på å ta de første stegene.
Som lærer kan du snakke om det med kollegene dine nå i julen. Du kan sende en sms, ta en telefon: Er det noe vi ikke har sett, finnes det en handlingsplan vi har glemt? Du kan til og med ta den vanskeligste samtalen: Hei, det er læreren din, vi skal gjøre noe nå, rett etter nyttår blir det en endring på det, gå ikke jula i møte med vondt i magen, stol på oss som er voksne, dette er vårt ansvar.
Som far eller mor er det nå du kan ta sjansen, du kan lukke døren bak deg og si: Du har hatt vondt i magen lenge nå, skal vi snakke om det, bare du og jeg? Finnes det noe jeg kan gjøre, hva ønsker du deg til jul, og hva ønsker du deg for det nye året?
Som mobber kan du sende én eneste setning på sms: Unnskyld, det skal ikke gjenta seg, vil du bli med på kino på andredagen? Du kan bli historisk, du kan sette strek, du kan bli noens vendepunkt i livet med den sms’en.
Som den som blir mobbet, og du vet at du blir det, det er bare så flaut å tenke på det, skal du vite én ting: Du er ikke alene. Jeg mener det ikke som en trøst, for jeg vet at det er det aldri, du tror at du er alene i hele, vide verden. Men som du ser, vi voksne vet at det skjer. Det er bare så vanskelig å forklare hvorfor. Vi jobber med saken. Si i fra.
Kan vi plusse på arbeidsplasser, eller skal vi drøye det til en senere agenda?
Flott innlegg!!!
GOD JUL! 🙂
Tusen takk, Jakob – et viktig innlegg. Det betyr mer enn du tror.
Det er virkelig mulig, – helt sant!!
Takk. Aftenposten takket høflig og standardisert for bidraget, men avslo å trykke det i papirutgaven, ettersom det kommer så mange bidrag hver dag. Noen ganger forstår man jo hvorfor.
Veldig bra og viktig bloggpost – og akkurat så direkte varsomt og tydelig selvfølgelig – at jeg skulle ønske dine ord fikk stå i hver avis landet rundt. Skulle gjerne vært sendt som julekort til alle, hvis jeg fikk bestemme.
Det skal nemlig så «lite» til, for at så mye blir endret til slik det skal/bør/må, og helst alle barn kunne sluppet angsten for 3. januar i år.
Takk for at du skriver!
En fredfull fin jul ønskes deg og dine:)
Takk for klart, rent og viktig innlegg Jacob. Dette gir gjenklang fordi den selvfølgelige ressonansen er så stor.
Viktig, godt, tydelig, legger inn en link til posten på facebook.
Jeg følger Per Ove på den.
Det er ikke så innlysende hva som står øverst på ønskelista til barn, nei. En ting er hva de sier når man spør. En annen ting er ønsker som sitter langt inne.
Noe kan da noen gjøre
http://www.eub.no/nyheter/article5421348.ece
Å endre på adferden og forandre sosiale regler barn og ungdom imellom, er ikke enkelt. Mobbing er et symptom på noe og har ikke så mye med at noen er slem og andre er snill.
Det kan gå å få til forandring i små samfunn. På mindre skoler. Det har jeg selv erfart.
Det største problemet slik jeg ser det, er de alt for store skolene. Der du og din situasjon fort kan bli borte i mengden.
Takk for at du har skrevet dette. Takk på vegne av alle barn som opplever mobbing på skolen.
Jeg var en av dem, og jeg vet så alt for godt at ferie aldri ble noen ferie, da tankene kretset jevnlig rundt, at snart skulle jeg tilbake til skolen igjen.
Hadde de voksne rundt en visst hvilke konsekvenser dette skulle få langt inn i ens voksne liv hadde de kanske gjort noe, og jeg håper inderlig at det finnes noen der ute som tar din oppfordring på alvor.
Vennlig hilsen Berit.
Ja, det lå skam i det, langt opp i voksen alder. Takk for ordene, Berit. Jeg har lyst til at en eller annen rektor som leser dette kan dele tankene sine. Lesertallene for dette innlegget er så høye at det statistisk sett befinner seg en rektor i lesermassen.
Det finnes mange stemmer som IKKE skal målbindes. Allikevel skjer det jo. For å finne tilbake, tørre å snakke høyere enn å hviske, trenger vi stemmepedagoger som deg som sier; du er ikke så usynlig som du kanskje tror. Vi ser, og jobber med saken!
Ja, det gjør vi, og stemmepedagoger er ikke alltid hyggelige å ha med å gjøre.
Jeg skulle ønske noen så meg og tok tak i min situasjon da jeg ble mobbet. Og det skjærer meg i hjertet at mange barn gruer seg til skolen begynner igjen. Vi voksne har et ansvar. Vi må se barna, lytte til dem, være deres skjold og kjempe kampen for dem og med dem. Jeg slenger dette ut på Facebook. Du skriver dette så godt, Jakob, takk!
Ja, hvem skulle se det, om det ikke var vi? Fint, og fredelig julehelg til deg.
Utrulig sterkt å lese Jakob, og veldig nødvendig for oss «hvermannsen» å lese 🙂 Denne skal jeg poste på «min» facebook med sterk oppfordring til mine venner å lese- føle på -så dele vidre igjen. Jeg ser fram til å lese mere av dine ord, du er flink 🙂
God jul klæmm
Ann-Sølvi
Hei, Ann-Sølvi! Velkommen som leser, og en god jul til deg herfra!
Flott innlegg dette, og God Jul 🙂
Takk det samme, Elisabeth!
Jeg henger teksten opp på tavla på personalrommet den 3.januar.
Det gleder meg veldig å høre.
Jeg må bare takke for kommentaren i bloggen min og sende en tilbake på det du skrev. Alt for mange har dukket under etter mange år med mobbing. Jeg er en av de som klarer meg greit i hverdagen, men det skal veldig lite til før jeg får fram gamle minner og tar ting feil opp. Jeg sitter i dag med PTSD nettopp pga mobbingen jeg ble utsatt for i 11 år. Jeg vet at jeg er en av de heldige, og det er jeg takknemlig for. Men unner ingen det jeg har godt gjennom.