Likt og ulikt

Kommentarsignaturen gk bad meg tidligere denne måneden om å fortelle hva de store forskjellene er. Mellom nord og Stockholm. Og på lillejulaftens kveld, en av de aller, aller stilleste og mest ettertenksomme kveldene i året, passer det som best. Lillejulaftens kveldsstemning skal ikke være vasking opp ad stolper og ned ad vegger. Denne kvelden er de lange tankerekkenes kveld. Melankolsk eller lykkelig, ingen motsetning. Men tankerekkene skal være lange, dvelende, de skal få lov til å bli til i sitt eget tempo.

Kulden har etset storbyen tørr og frysetørket. Da vi bar hjem julegrana i går ettermiddag, satte termometeret seg på minus 22 og ble der resten av kvelden. Jeg kjenner kulda igjen fra utallige frysetokter nordpå, den type kulde som trekker langs utettede overganger mellom hud og tøy, så snart jeg tar vottene av legger det seg en nummen, gummiaktig hinne over håndbakene. Nålene på grana var like skarpe og stivfrosne som enhver annen julegran, bilene langs boligblokkene like trøstesløst nedsenket i kulde som en hvilken som helst parkert firehjulstrekker i Karasjok. Det er like ille her. Ja, faktisk. Deler av byen har piggdekksforbud, omstridt her som der, men her må folk stedvis forholde seg til forbudet. Men som bildet over viser: Vi har aviser som virkelig setter ny nordisk rekord i skremsler. Aftonbladets desk setter forsider som bare ble overgått av kometen som skulle slå ned midt under Vimmerby-markedet, den gangen vi var barn og ville ha Emil velberget hjem, slik at han kunne gjøre mer ugagn. Men det finnes verre ting enn både kometer og kulde.

Tilstedeværelsen av både de uniformerte, og garantert sivilspanerne, var påtakelig i dag. Selvmordsbomberen var hårfint nær for snart to uker siden. Han hadde valgt åstedet med noen titalls meterpresisjon, kloss ved sentrumkjernens mest besøkte handlegate og trafikknutepunktet T-Centralen. Det finnes ikke noe å sammenligne med nordpå. Kirkenes Senter? Nerstranda i Tromsø? Velbesøkt, men ikke terrormål, bank i bordet i jessunamm.

Kanskje tenkte vi slik i Stockholm for to uker siden, også. Verden er nær nå, verden er her, og jeg skal ikke underslå det: Jeg har blitt mer årvåken på rømningsveier på t-banen, og dette er ikke engang et Nato-land. Nå har riktignok Wikileaks-dokumenter vist at Sverige er minst like lojalt mot amerikansk utenrikspolitikk som enhver Bondevik-regjering, og det gjør det selvsagt ikke bedre at sannheten er ute i det åpne rom. Ingen i den svenske regjeringen har dementert dokumentene, derfor må vi selv stå for handlekraften: folk bærer sine poser som før. Livet er som før. Men alt er ikke som før, for det var før. Før 11. desember. Det var nesten som på film. Bare nesten, for dette var virkelig.

En annen ulikhet er datoer for filmpremierer: Den siste filmen om det forskrudde livet rundt Änglagård har premiere 1. juledag, i Norge 18. februar. Men skal jeg tro en av Sveriges Radios filmanmelder på morgensendingen i dag, finnes det likhetstrekk, likevel: Hun mente at dersom livet på den svenske landsbygda er like tilbakestående og falskt som filmskaperne har gitt inntrykk av fra 1992 og fram til i dag, da har svensk landsbygd et stort problem. Jeg kommer til å presentere en fornærmelse knyttet til nettopp det. Sluttpoenget hennes var: Står det virkelig så ille til? Hun konkluderte åpent, og hva vet jeg: uten at hun selv visste svaret. For det er nettopp det som er problemet med svenske distrikter: de er stort sett usynlige i offentlig debatt. Svensk distriktspolitikk greier jeg så langt ikke å se spor av.

I så måte må norske Dagsrevyens hovedoppslag i går ha sett passe eksotisk ut for den jevne svenske: Et sykehusdebatt i en mindre norsk kystby får en firedel av plassen i det nasjonale nyhetsbildet, alle kanoner og kommentatorer av betydning utrullet i frontavsnittet. Sist jeg hørte noe av betydning på riks fra de svenske distriktene, var om en studentfyllefest i Umeå, en by langt nordpå. Jeg vet ikke om dét fylte savnet av svensk riksdekning av distriktene, men oppslaget rullet i hvert fall i seks timer.

Og så var det fornærmelsen: Finnes de største likhetene mellom Änglagård-bygda nordpå i Norge, eller er det bare et generelt norsk bygdefenomen at de er seg selv nok? Hva tenker iherdige kulturskoleelever om at kulturprisen for 2010 i en kommune i Finnmark gikk til en eldre mann som kjører opp skiløyper? Er problemet at kulturelt opptatte barn føler seg så mye bedre enn alle andre, eller er tankebanene deres knyttet til at det gang på gang blir understreket at er du en ener, bør du være det i lysløypa? Karl Ove Knausgård, som sitter og svetter over manuskriptene nede i Malmö, sier det slik i siste nummer av Smug, som er et bortgjemt norsk papirtidsskrift: «Man kan faktisk ikke gjøre noenting i Norge uten at det også skal være folkelig. Det er forbudt å være elitistisk. Det kan man savne i blant.» Det er ikke spesielt vanskelig å være enig med ham når man befinner seg utenlands.

Nei, det er ikke mørketid her. Men jeg kan avslutte med å erklære meg uenig med samme Knausgård, som videre i intervjuet sier, om den svenske konformiteten og påståtte selvgodheten, en påstand som var meg fremmed: «Det er en grusom mangel på selvinnsikt i Sverige. […] I Sverige finnes det en enighet om nesten alt. De avvikende meningene og synspunktene stenges ute.» Slik opplever jeg det slett ikke. Forholdsvis likt Nord-Norge er det forbausende høyt under taket. Det tar bare litt tid før de skjønner hva du sier.

Sola har snudd. Både her og både der. Dikt til solsnu, «De mørkeste dage», trykket i nordnorsk presse ca 1900, lest av Susanne Hætta, bildet er fra lunsjtid her i byen i dag.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/12/slussen.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/12/demorkeste-dage.mp3[/pro-player]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *