Crooner og ører

Julen er kaffetid. Nå som før. Jeg har funnet flere likhetstrekk med før.

Hvorfor dette bildet har havnet i et familiealbum, er ikke helt åpenbart. Det er merket med «Julaften 1953 på B/S Parat«, men det står ikke noe om hvem som er avbildet, hvem i familien som feiret julaften der, og forsåvidt heller ikke om skipsoffiseren til høyre har ren kaffe i koppen. Ølglassene er nesten tomme. Jeg har selv måttet finne ut hva slags båt B/S «Parat» var: B/S står for «bjærgningsskibet», og båten gikk i norsk skipsbergingstjeneste. Rett under det muntre julebildet står det en båt på grunn. Kanskje fotografert dagen etter – og om det er det, er det egentlig litt koko. Det er ikke angitt hva som har skjedd, men det er høylys dag, bildet kan med andre ord ikke være tatt i Finnmark. Tre år tidligere, viser nettopptegnelser, var «Parat» med på å trekke hurtigruteskipet «Erling Jarl» av grunn ved Sortland. Jeg tipper også dét påkalte en skål før eller etter endt tjeneste.

Første juledag femtisju år senere. Det er kafédag. Kjøpesentrenes muzak har fått avløsning av den jevne duren fra kafégjengeres samtaler over sterk kaffe. Meteorologene traff godt med varslene: Sprengkulden har sluppet taket, men vinden er fortsatt bestemt, markant og sur. På gatehjørnene får den tak i løssnø som den pisker oss over korsryggen med. Kraftløs ettermiddagssol står lav og ser på.

Jeg er noe usikker på om personalet i kjøpesentrene kjenner historien bak muzaken som de har kjørt over musikkanleggene de siste dagene. Antakelig kommer musikken fra cd’er med titler som «Absolute Christmas» eller «Hundreds of hits for holiday». For det var der de til sist havnet, croonerne fra femti- og sekstitallet.

En crooner var en sanger, tradisjonelt en mann, med karakteristisk fylde i stemmen. De gikk til tider dypt, men var ikke nødvendigvis i kategorien bass. Croonerne hadde kontrakt med de største amerikanske plateselskapene, sang i studioer med sagnomsuste navn der lydteknikere jobbet i hvit skjorte og tversover, og de aller dyreste rørmikrofoner stod oppstilte til smørsangernes disposisjon der de med vippende lakksko svaiet i dress og kjærtegnet mikrofongitteret med lange vokaler og de aller mykeste konsonanter. Navnene var Jim Reeves, Pat Boone, Bing Crosby, de fikk følge av Frank Sinatra, Nat King Cole, Dean Martin, og til tider også av kvinner som Patsy Cline. Tonefølge i studio hadde de av håndplukkede orkesterledere som dirigerte storslagne blåserrekker, utsøkte strykergrupper og de aller ypperste gitarister og bassister, som smeltet lydbildet til fløyel sammen med stødige perkusjonister med visp mot analoge trommeskinn.

Med croonernes gudbenådede stemmer holdt radiostasjonene stand mot rocken så lenge det gikk. At croonerstemmene traff like mye i mage og regionen derunder som mot ørene – ja, det forble en usagt pakt mellom crooner, plateselskap og publikum. De vrikket jo i det minste ikke med hoftene. Publikums ører var lutter hver gang croonerne smøg seg ut av radiokabinetter og opp fra platerillene. Det er sterkt mulig at skipsoffiserens blikk på «Parat» hviler seg mot lysene på skipets juletre, og tonene fra Nat King Coles imperative gullstemme, der han nettopp i 1953 sang «The Christmas Song». Se på bildet fra D/S «Parat» mens du hører Nat King Cole. Hvil deg, sjømann. Arbeidsdag i morgen.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/12/juletre2010.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/12/11-The-Christmas-Song.mp3[/pro-player]

3 tanker om “Crooner og ører

Legg igjen en kommentar