Samtidig, et annet sted.

Klokken er kvart over elleve. Kalenderen for 2011 med sølvpreget kommunallogo henger på halv tolv. Fingertuppene hennes er skitne og kontoret lukter pepperkaker.
– Ingunn, please. Ikke mer nå, sier han.
– Jo, jeg vil gjerne fortelle dette, virkelig, dette vil jeg virkelig fortelle, fortsetter hun, trekker den høyryggede sjefsstolen mot vinduet og reiser seg:
– Fra Cubus, Terje. Fra Cubus. Han satt der i sofaen med hundeblikket sitt, skjønte han ikke at jeg forstod hvor gavepapiret kom fra? Og jeg satt i den andre enden av sofaen, satte opp min mest overraskede dobbeltsmil og sa ‘ånææ, så lekkert’.
– Vær så snill.
– Undertøy fra Cubus. Du kjente jo selv den utsøkte, massefabrikerte kvaliteten, sier hun og knekker nakken på en pepperkakemann med leppene, vipper hodet inn i munnen og knaser det i stykker med korte knekk:
– Du kjente det jo selv da du rev av meg klærne for et kvarter siden.
– Ingunn.
– Et kvarter siden. Fy faen, vi slo våre egne rekorder i dag, Terje. Alt jeg trenger å gjøre, er… sånn. Nå renner sæden din ut i Cubus-trusa. Det er snart synlig utenpå dongerien.
– Nå tror jeg at det…
– Og alle kan se det. Snart kan alle også lukte det.
– Les brevet.
– Fersk sæd mot morgenfersk fitte.
– Les.
– Ja, la oss lese, Terje. Ja, la oss nå se, sier hun og trekker arket nærmere, krøller det sammen, kaster det det mot papirkurven og treffer elegant, knekker armen på en pepperkakemann og kaster den avrevne armen mot ham:
– Det lukter fitte av fingrene dine, Terje.
– Jeg skriver bare et nytt.
Minuttene går.

– En gang, fortsetter hun og skjenker kaffe i de to krusene fra en plasttermos, – en gang var dette stedet nok for deg.
– Det var nok, men heller ikke mer enn det.
– Og mandag i romjulen kom du for å få deg et siste knull på rektors kontor?
– Det var ikke planlagt slik, nei. Du leste brevet?
– Jeg leste brevet opp og ned, Terje. Vi hadde planer for deg.
– Planer? Hva slags planer har denne kommunen noensinne hatt for assistentlærere?
Hun spisser munnen til et kyss:
– Opprykk. Og dessuten har du jo politisk teft. Det må man ha her i kommunen.
– Du leste brevet.
– Jajajajajajajajajaja. Du sier opp, takker for langt og godt samarbeid bladi bladi bla, du har fått ny stilling på Åsane. Vennlig hilsen Terje. Vennlig hilsen Terje den Skinnhellige, ham det alltid er synd på, han som blir utnyttet og er så dakkadakkadakka alltid alene, han som alltid blir forført, bedratt, eller hva faen det nå er Terje er og blir og ble, han som alltid er så populær på mellomtrinnet, ingen vet hvor god han er når man får av ham klærne og han står der med pekestokken sin, åh, jeg blir gal av deg, jeg kommer til å savne deg, blikket ditt, de manglende pedagogiske studiepoengene dine.
– Fy faen, Ingunn.
– Avskjed innvilget, sier hun, setter kaffekruset fra seg på kanten av personalhåndboken mens hun trekker buksene ned.
Klokken og kalenderen er synkron.

Fortsettelse i morgen: «Ikke enkelt, det der.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *