Ikke enkelt, det der.

Samtidig.

Antakelig er det et bekkefar overgrodd med kjerr, der snøen i ukesvis har pakket seg rundt et luftlag. Fronten på snøskuteren synker rett inn i hulrommet, skiene står allerede på skrå inne i det tørre kjerret. Han kommer seg ikke av flekken, og reversen virker bare mot sin hensikt: Beltene graver seg dypere ned i den luftige snøen, og til slutt står hele skuteren en halvmeter nedenfor løypa. Han trekker glidelåsen på brystlomma til side, henter opp en hurtigtast, venter. Anropet går rett til svareren:
Hei, du har kommet til Ingunn, legg igjen en beskjed, så skal jeg ringe opp.
– Hei. Skulle bare si at jeg blir forsinka til mat. Jeg har satt meg fast.

En ravn letter fra en kolle når han tenner røyken. Han sitter sidelengs på setet, kikker på spaden som er fastsurret bakpå seteryggen, blåser det første trekket ut i den svake skumringen. Hei, det er Ingunn. Jeg er opptatt. Ravnen klukker metallisk over ham og setter kurs opp mot vierkrattet på åsryggen. Hvis han legger skaresnø lagvis opp under skiene kan han rygge, tenker han og fletter spaden løs fra stroppene. Forover er det ingen vits i å prøve. Så mange ganger. Det er uoversiktlig nå i mørketiden. Men erfarne folk kan se. Hei, det er Ingunn, det er ingen vits i å ringe. Skammen ved å ha kjørt seg fast.

Larmen fra en snøskuter bak ham når gradvis inn mellom spadetakene. En tettbygd kar vrir startknappen over til stans. Den nyankomne blir sittende overskrevs på setet, den grå skuterdressen hans er oljeflekkete og slitt over knærne. Med blikket følger han det svingende spadegrepet som henter snø fra venstre, legger den under skiene, klapper hardt med spaderyggen, henter ny snø. De veksler blikk under et spadesving, nikker. Et minutt, kanskje to. Gapet mellom kjerr og skuterski har minket. Men må ha mer. Må ha en slags fast grunn, ikke løssnø. Ikke forover, bakover. Han tar tak i stålgrepet på seteryggen, løfter skuteren opp og ned, stamper snøen hardere med maskinens egenvekt. Hei, det er Ingunn, jeg svarer når det passer, jeg er opptatt, og du vet med hva. Den nyankomne åpner det kraftige kjevepartiet:
– Nå. Har du røyk?

Et minutt. Kanskje to. De to mennene blåser røyk rett ut i frosten som har blitt svart. Den nyankomne åpner setelokket, trekker stumt ut en flat lastestropp, slår en knop rundt stålstengene på havaristen:
– Nå. Du får rygge.
– Ja.
– Det er du som er gift med ho rektoren.
– Ja.
– Ikke enkelt, det der.
– Hva da?
– Nå. Du vet.
Med to korte rykk er skuteren løs. Han kjører noen meter fram, slik at han er helt sikker på at løypa holder. Den nyankomne blir sittende og se på mens han stropper spaden tilbake bak. Så setter den nyankomne uten et ord fart bakover og forsvinner. Selv blir han sittende på tomgang en stund. Han kikker på løypestikkene som peker rett vei forover, refleksmalingen lyser som sølvaktige striper mot vest i lyset av skuterlykta. Hei, det er Ingunn, jeg er opptatt, og alle vet hvorfor. Han husker ikke hva ravn heter på latin. Ikke engang dét husker han.

Skrevet som en fortsettelse på historien under.

3 tanker om “Ikke enkelt, det der.

  1. Nei ikke enkelt. Når frimodighet kombinert med påtrengende behov for å tilfredsstille egne behov styrer adferden vil det alltid være noen lik som ligger igjen i grøftekanten.

    Hvordan du henter frem denne gråsonen mellom flere beskuelsespunkter og presenterer det hardt, men mykt – direkte men samtidig litt emballert er aldeles nydelig.

    Du skriver så levende at jeg blir helt trollbundet. Måten du foretar sceneskifter på er rett og slett til å bli oppslukt av, og jeg håper virkelig du blir å finne i bokhandelen snart.

    Men det får være nok skryt. Jeg har arbeid å gjøre. Jeg må fyre i ovnen og lage frokost uten å forhaste meg. Det er jo romjul.

Legg igjen en kommentar til Arne Velikij Avbryt svar