Hans majestet Carstens Drefnstads nyttårstale

– Nei, gjør det ordentlig.
– Carsten, jeg skulle egentlig ta ut kalkunen nå.
– Vi har en tradisjon.
– Gud sign vår konge god, sign ham med kraft og mot.
– Litt høyere.
– Sign hjem og slott. Lys for ham ved din ånd…
– Å, ta i, Milfrid!
– Knytt med din sterke hånd, hellige troskapsbånd…
– Siste linje nå!
– Om folk og drott!
– Jeg har alltid lurt på hva drott er.
– Jeg tar ut den kalkunen nå.
– Kjære landsmenn!

Carsten Petter Drefnstad sitter i en lenestol på den snøryddede verandaen. Naboene har samlet seg foran den fakkelopplyste verandaveggen, og til og med noen fra fjordbygda nedenfor har kommet. Klokken er 20, nøyaktig 20. Carsten Petter Drefnstad taler alltid klokken 20 nyttårsaften, når var første gang? I 1977? Antakelig var det nok det, for noen i nabolaget kunne huske at Carsten hadde snakket om Bravo-ulykken i sin nyttårstale dette året, og ulykken hendte i 1977.

Carstens kone, Milfrid Johanne Drefnstad, har holdt ut med dette siden 1977. Hver eneste nyttårsaften presis klokken 20 står hun ved sin manns høyre side, synger «Kongesangen» med samme falsett, samme upåklagelige innlevelse og samme bekymring for nyttårskalkunen. Deretter skynder hun seg hutrende inn på kjøkkenet mens Carsten rensker stemmen, kikker utover den som regel snødekte gressplenen og de fremmøtte mens han hilser dem med et høytidelig:
– Kjære landsmenn!

Det har blitt slik i vår verden at om noen tilfeldigvis har lyst til å kle seg ut som kvinne, men er mann, er det få (antakelig ingen) som løfter et øyelokk mer. Der er barrierene forlengst brutt, det lages dokumentarfilmer om slike med den største selvfølgelighet. Men dersom en mann tilfeldigvis får slik en ubendig trang over seg, hver nyttårsaften ved 20-tiden, til å være landets konge, ja da skulle man altså gå ut ifra at mannen ikke var riktig frisk. Slik er det med Carsten Drefnstad. Han sitter der i sofaen, hver eneste nyttårsaften klokken 1930, ser på landets rettmessige monarks nyttårstale, og blir så revet med og oppildnet at han straks tar til å kommentere:
– Nei! Nei, nei, nei! Dette kunne jeg ha gjort mye bedre selv!
Ut gjennom hele den ordentlige kongens tale sitter Carsten Drefnstad og fnyser, øser seg mer og mer opp, inntil han reiser seg opp under «Ja, vi elsker» og proklamerer med merkelig kongerøst:
– Opp med verandadøren, tenn faklene, her skal tales!
Og Milfrids nyttårskalkun brenner seg alltid, hvert år, en tanke under lårene fordi hun må stå og synge «Kongesangen» ved siden av akkurat på den tiden da stekeovnsklokken varsler at fuglen er ferdig.

Det hendte seg nok, de første årene, at naboer syntes at Carsten Drefnstad hadde adskillige skruer løse. Drefnstad kunne ha for seg ideer og meninger som slett ikke var gjengs på den tiden. Han ble mange ganger diskutert rundt kaffekverna på Samvirkelaget for sine avisinnlegg mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Det var nå én ting. En annen sak var et utgammelt rykte om en depresjon som hadde satt seg, eller problemer med nervene, som det het i de kommunale kontorene den gangen. Og så altså dette med de uautoriserte nyttårstalene. Helt klart at mannen var overordentlig tussete. Milfrid på sin side gikk rakrygget hele tiden og sa ingenting om galskapsryktene. Men så hadde da hun også vært lærer på Steinerskolen, så mer kunne man ikke vente av slike byfruer.

Jovisst. Carsten Petter Drefnstad var ikke riktig navla. Men etter en stund begynte folk å lytte til talene hans, og de fant ut at mannen faktisk hadde en hel rekke poenger verdt å ta med seg mot midnattstimen, poenger man kunne diskutere over et høyglass musserende når rakettlarmen hadde gitt seg. Drefnstad hadde eksempelvis under sin nyttårstale i 1980 rettet en advarende pekefinger mot den stigende konsumprisindeksen, noe Kong Olav behendig hadde unngått i sin tale. Nyttårsaften 1993 hadde Drefnstad oppfordret sine tilhørere til å stemme ja til EU gjennom et langt resonnement rundt avgifter knyttet til kunstgjødsel. Hadde det ikke den neste høst blitt ja-flertall i bygda, kanskje? Og hadde ikke Drefnstad valset opp med den kontroversielle politireformen i 1999, mens Kong Harald stort sett hadde vektlagt et årtusenskifte som vel egentlig bare var et nytt tall i rekken?

Slik hadde Carsten Petter Drefnstads stadig tilbakevendende nyttårstaler blitt noe naboer så fram til, og de siste årene hadde endatil lokalavisen begynt å sende egen referent til den snøklumpede gressplenen øverst i veien ved svingen. Ikke til udelt glede i journalistklubben: Alle som er i arbeidslivet vet at man kan gå hjem ved 13-tiden nyttårsaften «hvis tjenesten tillater det», som det heter i reglementet, men i lokalavisen tillot ikke tjenesten dette før etter at Carsten Drefnstad hadde reist seg fra lenestolen på verandaen, hevet glasset og proklamert «et godt, nytt år». Og da var klokken gjerne 2030.

Jeg kan ikke fortelle deg hvor Carsten Petter Drefnstad bor, og om han i det hele tatt eksisterer. Kanskje finnes han i våre alles drømmer, eller rett rundt neste sving? Sikkert er det i alle fall at dersom du, neste nyttårsaften, klokken 20, presis, hører en stemme fra en veranda opplyst av fakler si:
– Kjære landsmenn!
Ja. Jeg kan ikke si annet enn at da er du i nærheten.

3 tanker om “Hans majestet Carstens Drefnstads nyttårstale

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar