Solfylt morgen. Rykende ferskt nytt år, fire dager gammelt. Året er [totusen-åg-ell’ve] eller [tjue-ell’ve], det er valgfritt, noe det ikke var før. Før var klokkene synkroniserte, vi var enige om veivalg og hvor vi var, nå behøver vi ikke være enige om noe som helst. Doven morgen. Langstrakte skygger fra lav sol.
Statoil-sjef Helge Lund snakker på NRK P2s nyhetsmorgen om sine ønskedrømmer. Eller la meg heller si ønskebrønner. Det er innlysende at de ligger på bunnen utenfor Lofoten og Vesterålen. Om et halvt års tid får han svar fra statlig hold. Grønn mann eller rød. Jeg hører på Lunds stemme, den er i ferd med å bli gammel. Raspende og gammel.
Eller kanskje det bare er fordi det er morgen og Statoils øverste sjef ikke har rukket å renske halsen. En gang var vi enige om hva vi skulle legge i ønskebrønnen. Det fantes ingen valg. Valget var velstand, og velstand ble uttalt rett fram, [vell’stand]. Nå står Lund i radioen, og stemmen hans høres gammel ut.
Klare svenskene seg uten olje, kan vi det også. Nye brønner trengs uansett ikke. I hvert fall ikke for jordkloden som helhet.
Idag handler alle valg om hva den enkelte vil. Vi gjør ikke kollektive valg lenger. Det viktige er visst at at du og jeg (og de andre) finner de retningene som er riktige for oss, ikke at samfunnet finner en felles retning.
Jeg tenker at all denne valgfriheten noen ganger blir til en slags ufrihet. Eller kanskje jeg bare begynner å trekke på årene. At fritenkeren i meg har blitt litt sliten. Kanskje.
2011 ligger der iallefall blank og nytt og jeg håper det blir et godt år.
Godt nyttår til deg 🙂