God natt, kjære Oslo

De er flittige på Stortinget. Lørdag kveld, på grensen mot natt, og jeg ser at det lyser i et kontor på vestfløyen. Jeg vet ikke hvem som sitter der, men det er i alle fall noen som bestemmer. Kanskje blir overtiden brukt til å finpusse et nytt lovforslag, eller til å lese en rapport som skal bli en proposisjon, eller kanskje det er en gruppesekretær som forbereder noe i demokratiets tjeneste. Jeg går med en kaffe i hendene, det snør store, fuktige krystaller.
– Want some fun, mister?
– Nei, svarer jeg for fjerde gang fra jeg forlot Jernbanetorget.

En gang – jeg tror det var på seinvåren – mens jeg bodde i Finnmark, fikk vi besøk av en journalist fra Vi Menn. Han hadde reist rundt i Finnmark og skrev sjokkert om all møkka som finnmarkingene levde i. Gamle bilvrak, rustne sildoljetanker, forfalne skjåer og grå, forvitrede båtvrak i overgrodde hager. Jeg kan huske at reaksjonene var umiskjennelig finnmarkske: «Kom for faen ikke her, byjævel. Vi klarte oss godt uten dine rydderåd, din jævla søring.» Journalisten svarte noe slikt som at han hadde rett til å mene hva han ville, det var hans land, også, og ikke noe folk nordpå hadde en nedarvet rett til å bruke som avfallsplass. I ettertid, i moderne tid, skjønte jo de fleste at mannen hadde rett. Langs kysten bodde folk så nedsøplet i sin egen skitt at de hadde mistet både gangsyn og vilje til å gjøre noe med det.

Det er med dette som bakteppe jeg står med mitt kaffekrus på Karl Johan og tenker: Kommer oslofolket til å reagere på samme måte når jeg, som ikke bor her, forteller dem hvordan byen deres nå fremstår: Byen som jeg er så glad i, byen som jeg har elsket å vandre rundt i på somrene, og i vintersola i januar. Kommer folk i Oslo til å be meg dra til helvete når jeg forteller hvordan det føles å gå rundt i en by som jeg en gang kjente som min, men der jeg nå må senke blikket mot rennesteinen, eller heve det opp mot Holmenkollåsen, for å få være i fred?

Feilen er min egen. Det er fordi jeg er mann, fordi jeg tilhører et kjønn som statistisk sett kjøper sex, og som absolutt skal ha et krus kaffe på sein kveldstid. Derfor, i januar 2011, er jeg fritt vilt blant kvinnene, og jentene, som vandrer opp og ned på Norges nasjonalgate, som utgjør det frie og høyst levende sexmarkedet, uten skam, men som med hevet hode ber meg bli med ned mot Aker Brygge, der kan jeg bli sugd, og det er ikke et eneste patruljerende politi å se, for hva skulle politiet forresten gjøre? Det er jo ikke straffbart å gå opp og ned Karl Johans gate og tilby seksuelle tjenester, det er å kjøpe dem som ikke er lov. Nei, så hvorfor skulle politiet være der? Det jobbes jo overtid på Stortinget, det burde vel holde på en tidlig lørdag natt?

Jeg hadde ønsket meg tanker fra nettopp politikerne som har arbeidsplassen sin i nasjonalforsamlingen, eller på rådhuset, eller alle dere andre som haster fram og tilbake til og fra jobb hver dag: Har slummen i Oslo blitt noe dere har vennet dere til? Har det blitt for mye, slik at dere må lukke øynene, har det kommet så gradvis at dere ikke nå ser hvordan hovedstaden framstår? Ser dere ikke paret som har installert seg med pappesker og ullpledd i Grensen, gjør det ikke inntrykk å se folk sitte nedsnødde, urørlige, midt i gatene eller inntil husveggene, med pappkrus fulle av snø? Og det er ikke en og annen mer. De er mange. Det er noen som åpenbart har gitt opp i Oslo, og det er ikke bare mannen som ligger i januarslapset på magen inntil Stortorvets Gjestgiveri, det er alle oss som ikke kan eller vil ta inn synsinntrykkene, også.

For femte gang, når jeg runder hjørnet Kirkeristen/Torggata, får jeg tilbud fra ei afrikansk jente. Hun griper meg i jakkeermet, forteller meg på engelsk at dette kan bli en deilig natt. Jeg forteller høflig at jeg ikke er interessert. Smilet hennes sprekker, ansiktet skifter fra forføring til forakt. Hun setter opp et hånflir, og hun flirer meg høyt og hult i ryggen hele veien ned mot Storgata. Jeg ser at en av kollegene hennes akkurat har fått ja fra en eldre mann. Dette er Oslo, hovedstaden vår, og jeg blir utledd høyt og rungende fordi jeg ikke kjøper sex.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke ser slikt i Stockholm sentrum, byen med innpå to millioner mennesker. Det er like ulovlig å kjøpe sex der som her i Oslo. Jeg går i fred langs broene midt på natten i Sverige. Er ikke Norge et mer velstående land – så er ikke sjansen statistisk sett større for at jeg får se mennesker bo i appelsinkasser ved Hornstull i Stockholm enn nede i Vika i Oslo? Jeg kan kikke folk i øynene og smile når jeg går av t-banen på vei til kino i Kungsgatan, men det har skjedd noe i Oslo: Det er narkolangerne som smiler borte ved Klingenberg, for de tror jeg signaliserer interesse for en handel.

Jeg kan ikke huske at det alltid har vært slik – og dette har vært byen min, også. Jeg kan huske en omfavnende, spennende og inkluderende by, slik en hovedstad skal være, med en selvsikker mine skal landets hovedstad være alles. Nå møter Oslo meg med en bister, mistenksom og kjølig avmålt distanse, og det er noe skremmende likegyldig over oss der vi skritter over uteliggere innklistret i våte ulltepper, eller trekker til oss hendene av frykt for hva som kan skje hver gang en hund av skabbete blandingsrase passerer oss i følge med en ruset eier.

Nei, jeg er ikke opptatt av fasade. Jeg er opptatt av at osloborgerne kanskje har sluttet å bry seg, og at det kan ha vært en uunngåelig konsekvens. Det har blitt for mye å se. Journalistene forteller ikke om det, selv om de ser alt på vei til jobb. Politikere skysses til jobben i drosjer og statsrådsbiler, så der er sjansen for å se noe heller liten. Men det jobbes i det minste overtid på Stortinget. Eller kanskje det bare er slik at lyset er på, men at det ikke er noen hjemme?

Det var en gang en by som ble lengtet til og besunget. Folket hadde en stolthet som smittet over når det kom besøk. Men det er så lenge siden Lillebjørn Nilsen skrev de fine versene om et Oslo på vei mot natten. De eneste av verselinjene som stemmer i dag, er at Freia-uret blinker kvart på ett. God natt, kjære Oslo, sov godt i natt. Jeg vet snart ikke hva som er verst: Bilvrak rundt hushjørnene eller en hovedstad som ikke bryr seg mer.

33 tanker om “God natt, kjære Oslo

    • Tull. Det startet lenge før de blå kom til makten. Dette har ikke kommet over en tiåsperioden en gang. Det tar mye lengere tid enn som så.
      Kom heller med konstruktive forslag til forbedring enn å finne noen å legge skylden på. Det løser ingen problemer.

  1. Det er litt sårt, egentlig. Noe skjedde visst på veien over i det nye årtusen. Da vi på 1970- og 80 tallet dro til Oslo, var dette noe eksotisk for oss nordenfjeldske. Jo, jeg drar gjerne til Oslo, men jeg lukker øyne og ører og blir egentlig like likegyldig til tingenes tilstand slik det ser ut som Oslo selv er. Jeg går på rødt lys, noe jeg ikke gjør i Bergen. Jeg går, jeg stopper ikke opp. Før kunne jeg det. Nå vil jeg helst ha anstand.
    Jo, det er sårt, og ikke slik det skal være. Jeg er heller ikke opptatt av fasaden. Jeg er mer opptatt av at folk skal bry seg.

  2. Det er trist. Oslo har ikke vært min by bestandig, men lenge nok til at at hjertet mitt banker for den. Mye har endret seg bare på de 13 årene jeg har bodd her. Det er så mange skjebner, langs husveggene og i nedgangene til t-banen, at man nesten ikke ser dem lenger. Det holder ikke å kjøpe =Oslo, og håper det hjelper. Det gjør jo ikke det, ikke nok iallefall. Det er noe grunnleggende feil.

    Og likevel. Jeg tror faktisk folk bryr seg. De vet bare ikke hva de skal gjøre. Hva som hjelper.

  3. Uff, var ikke klar over at det var så galt i Oslo… Har ikke vært der siden i sommer, men det var mye rart og trist i gatene da også. Men nå slipper jeg heldigvis slike tilbud som du får. Kan ikke være særlig gøy… Og hva gjør det med menneskesynet til de unge som ser dette i bybildet hver dag? Bra at du skriver om det!

  4. Hva som har skjedd med Oslo..? Ikke noe, og det er problemet…

    Politikerne har vært for opptatt av fasaden, å jage de narkomane og prostituerte rundt i byen hjelper ikke på grunnene til at de er der…

    Bryr ikke folk seg, jo jeg tror det… Men som du sier, man vet ikke hva som vil hjelpe.

    Litt av forskjellen mellom Oslo og andre storbyer er at narkotikasalg og prostitusjon er et sentrumsfenomen i Oslo. I andre byer er det «egne områder» hvor dette foregår, og dit drar ikke vanlige folk sånn helt uten videre. Man kan ikke unngå å se det som turist i Oslo, raskeste veien mellom Oslo S og Akershus festning er rett gjennom Plata og horestrøket…

    Jeg har vokst opp her, og har opplevd både det gode og vonde ved Oslo. Men har ikke alle steder gode og dårlige sider? Jeg har vært med på narkorazzia i lille Båtsfjord hvor 20-30 folk ble tatt inn… Jeg har nesten aldri følt meg utrygg i Oslo, jeg har blitt slått til og truet på livet av en dritings kar i Tromsø bare fordi jeg gikk forbi ham…

  5. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt til å komme tilbake til Oslo, jeg er så veldig veldig glad i byen, men har jo vært borte så lenge nå, tre år i nord og tre år i utlandet, og jeg er litt redd for hva som kommer til å møte meg, hva kommer jeg til å se, hvilke inntrykk kommer jeg til å feste seg. Kanskje er det ikke så mye som har forandret seg, men jeg tror jeg kommer til å se mye med nye øyne. Og det er vel egentlig sunt, men litt skremmende, likevel.

  6. Jeg tenkte på det i sommer, når jeg trasket gatelangs i Stockholm, sent en lørdag. Hvor ren og stille byen er, i forhold til Oslo. Oslo var en gang en spennende by, i mine øyne. Nå er den mest bare trist. Grå og trist. Den lukter som den alltid har gjort, men det er alt.

  7. Tilbaketråkk: Oslo – Norges fineste by « polecon.no

  8. Et tankevekkende innlegg.

    Privatsøppel i bakgården har vel ikke nødvendigvis en direkte sammenligning med menneskelig nød – oslotiggeren, oslohora, osloborgeren og oslopolitikeren er jo alle mennesker, og har akkurat det til felles: de feiler innimelom og de lykkes med noe.

    Sånn umiddelbart tenker jeg at det er helt greit at Oslo er tydelig på det du finner i alle deler av Norge, og sannsynligvis nærmere enn du tror: dop og prostitusjon. Oslo later i hvert fall ikke som, for å «spare» de besøkende for et syn de tross alt tåler, selvom reaksjonen deres er «sunn»: andres lidelse skal vi faktisk reagere på. Men er andres lidelse er lettere å bære fordi den foregår utenfor mitt synsfelt? Som i Stockholm? London? København?

    Men nei, vi venner oss ikke til det vi ser. Men det vi ser er et tegn på norsk ruspolitikk og ikke et tegn på Oslos forfall. Før holdt horene til i bakgatene, nå er de på Karl Johan. Hva er egentlig forskjellen?

  9. Dnort: Vel. Det har vært et rødgrønt Norge.
    Vibeke: Jeg stopper heller ikke opp. Det er skrekkelig å si det, men det er sant. Jeg ville måttet gå i minibanken og hentet ut et større beløp om jeg skulle gi til alle. Hvem skal jeg i så fall gi til, om jeg ikke skal gi til alle? Paret som bor sammen i pappesker om natten i Grensen, eller hjelpe mannen med krykkene utenfor Glasmagasinet? Eller sende en av jentene på Karl Johan, det nye Strøket, hjem med en femhundrelapp og be henne holde seg borte en dag?
    Stjernetyven: Nettopp. Det skaper apati, som ikke egentlig er likegyldighet, men en tiltro til at ting ordner seg, fordi det alltid er noen andre som har ansvaret. Jeg tipper at en og annen statsråd også får horetilbud på vei gjennom gatene. Jeg tviler ikke på at han ikke kjøper. Men det jeg tviler på, er om statsråden tar ordet på regjeringsmorramøtet i forberedende statsråd og sier: «Hør nå, folkens. Nå må vi gjøre noe her.»
    Dilli: Jo, så ille er det. Første gang jeg så mennesker sitte på naken asfalt og tigge, var i Murmansk i Russland for en hel rekke år siden. En gruppe mørkhudede fra en naborepublikk hadde kommet med tog nordover for å søke lykken. Den lykken søkte de på gata i den arktiske byen, og lokalbefolkningen foraktet dem. Jeg tenkte: «Slik har vi det heldigvis ikke i Norge.»
    Kaspar: Ja, og det må være fælt å se sin egen by på denne måten. Like ille som det er for båtsfjordværingene å vite at «halve værret» røyker hasj. Det er ille. Den jagingen du snakker om er en stor skam.
    anniken: Jeg skal ikke ta på forskudd hva du kommer til å se, men du kommer antakelig først til å se en ganske liten by, en by du ikke husker som så liten, en forholdsvis liten nordeuropeisk by med en koselig, historisk og oversiktlig bykjerne som av uforståelige grunner har greid å forslumme.
    Gneis: Jeg håper de greier å snu.
    Oslojenta: Takk for gode innspill som osloborger. Jeg hadde håpet at forskjellen kunne være at nå er det straffbart å kjøpe dem.

  10. En annen øvelse er å gå ut fra Oslo S – hovedutgangen – en vanlig hverdag midt på dagen. Gå ut i solen, over det lille torget der utenfor, ned trappa mot trikkeskinnene foran apoteket på Jenrbanetorget, rett ved senteret Byporten.

    Still deg gjerne opp og vent på bussen eller trikken der utenfor Trafikanten.

    Tell: Hvor mange tilbud om dop får du?
    Tell: Hvor mange pakker med dop bytter eier mens du går eller står der?

    La du merke til at jeg skrev «midt på dagen»? Ikke 21.00 om kvelden eller 04.00 om natta. Nei, midt på dagen.

    Kan ikke skjønne annet enn at Oslo må være verdens enkleste by å få tak i dop i. Helt åpenlyst. Midt på dagen. Midt foran Oslo S.

  11. Det gjelder ikke bare i Stockholm, men også Champs-Elysées, Oxford Street – ja, hvor som helst. Du jages bort om du bedriver denslags åpenlyst i sentrum.

    Forskjellen er at vi tillater det i Oslo i sentrum. Ingen skal beskylde oss for å feie problemet under teppet, vi feier det inn i sentrum i stedet. Og det uten å gjøre noe med det.

  12. Jeg bor i Oslo, men holder meg stort sett unna nederste del av Karl Johan. Der er det ikke spesielt trivelig, men det husker jeg fra tenårene (sånn ca. 25 år siden) at det var det heller ikke da. Nå har kanskje elendet spredt seg lenger oppover i byen, jeg ser tiggere selv i bydelen der jeg bor nå. Ikke hyggelig, men samtidig er jeg enig med Oslojenta over her at det ikke gjør noen forskjell selv om man skyver problemene over til bakgatene.

    Det er selvsagt ikke spesielt lurt i forhold til turistnæringen, for det gir jo et ytterst dårlig inntrykk at det første man møter når man ankommer Oslo er dopselgere og prostituerte.

  13. Jakob: Jeg tror det må, litt feigt sagt, «få gå seg til» for oss i Norge. For det handler om mentalitetsforskjell. Rike og trygge Norge – en utpost i Europa – har ikke vært vant til å forholde seg til denslags. Utenlands er de erfarne og viser ingen nåde. Det, kombinert med at vi er rike og liker å være sosialister til fingerspissene, gjør oss attraktive for bakmennene. Vår politikk på dette er egentlig bare et bidrag til menneskehandel. For det er ofre for det du mest sannsynligvis har møtt på gata.

  14. Syltegeek: Enig der, det må ikke bli sånn «kald og ytterst til høyrefløy»-løsning på dette.

    Men: Vi bryr oss mest om bakmennene når vi tillater virksomheten deres midt i sentrum av ett av verdens rikeste land. Vi løser kanskje kortsiktig pengeproblemer for de prostituerte som først er her. Men vi gir ingen grunn til menneskehandlerne å la være og skaffe enda flere jenter de kan sende nordover.

  15. Viser nok at resultatet av langvarig konfliktvegring er hindring/forbud, mens resultatet av besluttsomhet var tilrettelegging. Begge er handlinger, den første med negativt resultat, den sistenvente oftest med positivt resultat. Bivirkningen ved den første kjennetegnes ved taushet og forordning, mens den siste kaller til dialog, debatt og bevegelse.

  16. De fleste politikere sier at de ikke kan gå inn i enkeltsaker. De vet ikke hva som skjer på grasrota ved bare å sitte på tinget… problemene må få et ansikt. Mange bryr seg, men vi som bryr oss blir ikke hørt, vi kjemper MOT systemet istedet for å få SAMARBEIDE med systemet. Det er taushetsplikt, må vite.

  17. Politiet fører idag en linje hvor de ikke forfølger de narkomane, det er vel og bra det, men uten noen alternativer til straff ender vi med en stille aksept av menneskers lidelse, forfall og massivt tap av ressurser.

    Hvorfor har vi ikke noe bedre å tilby disse menneskene enn å la de gå i fred på Jernbanetorget? Jeg kjøper ikke argumentet om mangel på ressurser. Hvis noe mangler er det vilje. Det virker ubegripelig for meg at det skal være «billigere» å la narkomane leve sine liv på randen av samfunnet enn å forsøke å hjelpe de. Hva koster egentlig et helt voksenliv på statsstøtte og kriminalitet? Sammenlignet med et tilbud om avrusning og rehabilitering?

    Det er mitt inntrykk at mye av hjelpen som idag ytes til narkomane og prostituerte kommer fra frivillige organisasjoner. Selvom det er flott at noen bryr seg, er dette noe som vedrører oss alle, og som samfunn har vi en forpliktelse til (og mye å vinne på) å løse disse problemene. Men det krever at vi tenker nytt.

    Hva om vi for eksempel ga de narkomane ordentlige sprøyterom og dop på resept. Såklart det ikke er optimalt at staten finansierer folks selvdestruktive misbruk, men kanskje det er det minste av to onder? Statslig kontrollert narkotika vil hjelpe oss med å slå bunnen ut av et galopperende narkomarked. I tillegg vil vi få direkte kontakt med brukerne som på den måten kan hjelpes på en mer omfattende og systematisk måte.

    Hjelp til de som trenger det er den ene side av saken, vi må også straffe de som sitter på den andre siden, de som tjener på å selge dop eller trafficking-kvinner. Det hjelper lite å ha strenge straffer hvis vi ikke tar oss bryet med å arrestere de som bryter loven.

    Jeg oppfatter det som en massiv provokasjon å se den helt åpenlyse handel med dop som foregår i sentrum, hvor er egentlig politiet i Oslo? Straffen for å selge dop og importerte sexslaver må være så voldsom at det blir helt og aldeles uinteressant å prøve seg. De må ikke få et sekunds fred pusherne og hallikene, politiet må puste de i nakken døgnet rundt. Vi må vise at vi som samfunn ikke tolererer at de tjener til livets opphold gjennom andres ulykke.

    Desverre ebber forsøk på debatt om norsk ruspolitikk alltid ut i et par velmente «huff ja det bør vi gjøre noe med» fra politikere som desverre ikke følger opp.

    Hvorfor er vi så redde for å tenke nytt? Det virker ikke til å være stort igjen å miste.

  18. Et godt innlegg. Er født og oppvokst i Oslo, av foreldre som også er født og oppvokst her – visstnok en sjeldenhet i innflytterbyen. Jeg er glad i min lille by, og det skjærer litt i hjertet når jeg får venner på besøk fra utlandet og viser dem rundt, for da ser jeg byen med deres øyne. Møter dem på flytoget og prøver å finne ut hvordan jeg skal unngå at deres første møte med byen er søppel som flyter, og horer og narkomane som skal selge dem sine tjenester. Ifjor hentet jeg en venn, og da vi kjørte fra Oslo S satt den en kar under broen og satte skudd i penis. (Og ja, sprøyterom, som ble nevnt over, hadde vært langt bedre – er i det hele tatt enig med Claus Sørensens kommentar.)

    Det er ikke det at skyggesiden ikke fantes i Oslo før; det er at det er så åpenlyst. Jeg har faktisk sympati for de vanskeligstilte, og kan ikke forestille meg hvordan man lever et liv på gata, usynlig for de fleste hvis blikk stadig flakker vekk. Men jeg tror at mange føler som meg; det er også min by, så hvorfor skal jeg trekkes ned på dypet istedet for at vi trekker dem opp? Å ende på kjøret er jo heller ikke et livsvalg som akkurat bør legitimiseres, og jeg føler at det er et visst hysteri over å skulle forsvare de skakkjørte på bekostning av alle andre som bruker byen på en mer konstruktiv måte. Var rimelig oppgitt over alt bråket da politiet flyttet gjengen fra plata et par kvartal opp. Det må da være langt enklere å få innpass i miljøet når det bare er å hoppe på banen til Oslo S enn når man må lete i bakgatene? Ikke vet jeg.

    Det må da også være viktigere å tilrettelegge for barnehager, selv private, enn hallikvirksomhet og prostitusjon?

    Uansett: Byen som var, er ikke lenger. Heldigvis også på godt, og ikke bare vondt, som det er fort å glemme. Men det er kanskje på tide å sette ned foten; det har jo vist seg at fri oppdragelse er feilslått, og at unger trenger grenser. Det er ikke urimelig at idéen om å sette grenser er overførbar til andre felt av samfunnet også.

  19. Tilbaketråkk: Alle mennesker er like. Er leger likere?

  20. Du skriver godt. Du tok meg med i Oslonatten. Et Oslo jeg kjenner og ikke kjenner. På landet sier man at man ikke ser skogen for bare trær. Det blir beskrivende. Folk skriver fine blogginnlegg om byer. Det er også beskrivende.

  21. Tilbaketråkk: Alle mennesker er like. Er leger likere? « Marias Metode

  22. Fint blogginnlegg og interessante kommentarer!

    Men kikk nærmere på sangteksten God Natt Oslo! Sangen ble skrevet for tredve år siden til en serie sommerprogrammmer for NRK TV 1981. Det ble fire lørdagsprogrammer kalt «Skinnelangs -, Gatelangs -, Bryggelangs – og Elevelangs i Sommer-Oslo». Som dere kan se er både stoff-salget, den gang Egertorvet, og den prostituerte med hjemlegsel nevnt i klare, om enn poetiske ord. Ikke bare Freia-uret.

    En annen ting: jeg måtte faktisk nærmest sloss meg til å få laget disse programmene den gangen. NRK Underholdning hadde til da lagt alle sine sommerserier så langt fra asfalten som mulig. Det hadde gitt et interessant tidsperspektiv om NRK TV kunne sendt disse programmene som en historisk reprise.

    • Hei, Lillebjørn! De lørdagsprogrammene husker jeg. Etter at svarthvitt-tv’en fra syttitallet hadde sagt farvel kom det farge-tv i hus, riktignok etter et helt år bare med radio. Det var forresten antakelig det året jeg fikk befestet radiopasjonen for alvor. Men nå var det tv i stua igjen, og lørdagskveldene ble i farger – blant annet gatelangs i byen, som du skriver. Mens jeg har deg her har jeg lyst til å takke deg varmt for poesien og musikken på plata som «God natt Oslo» er fra, jeg holder «Vinterbror» høyt, og spilte den mange, mange ganger på walkman’en den gangen. Og takk for påminnelsen om de verselinjene, om hun med sigaretten, med tankene om en bror hun skulle sett.

  23. Jakob, da kan jeg tilføye at «Vinterbror» og resten av sangene på det albumet – Original Nilsen – faktisk ble til i Stockholm. Jeg arbeidet da en tid i min venn Svenolov Ehréns atelier på Söder.

    Jeg husker da mine venner Mari Bergman og Lasse Englund stakk innom og forlangte at jeg skulle pause i arbeidet for å bli med å se Hasse Och Tage på Klara Teater. Jeg protesterte. Ville heller arbeide. Til ingen nytte; vennene hadde allerede dyrkjøpte «impossible-to-get» billetter til meg innkludert. I ettertid er jeg sjeleglad for at jeg fikk oppleve den fantastiske forestillingen Fröken Fleggmans mustasch med Hasse Alfredson, Tage Danielsson, Lena Nyman og Gösta Ekman! Jeg fikk inspirasjon.

    Og Mari Bergman, som hadde rukket å ta en nysgjerrig kikk på mine notater i atelieret, gjentok:
    Beates tant? Den där gumman vill jag träffa!

    • Det skal jeg ta med meg gatelangs, Lillebjørn. Som du vet kan man til tider se tanta til Beate også her i byen, hastig på vei med hatt og fjær. I alle fall innbiller jeg meg at det er det, en svensk søstersjel med sine historier.

Legg igjen en kommentar til Kaspar Avbryt svar