Fra leirbålenes tid

Ord farer over tastaturet, jeg vraker dem, finner gamle notater, skriver om og om og om og omformulerer. Målet er papir. Tidsfrister er like stimulerende som de er en pain in the ass. Skrivesperre ingen unnskyldning, må få ordene på gli. Alle som skriver har det visst slik. Det hjelper å snakke om det. Og det hjelper å gå seg en tur i friskluft og tenke på alt det gale andre har gjort før meg.

William Safire var en mann fra de storslagne historiers tid rundt moderne leirbål. Spaltist, forfatter og ghostwriter med ordene helt og holdent til sin disposisjon. Safire var en fremragende taleskriver og hadde plass i staben til president Richard Nixon. Selv var Nixon en bannskapens mester og en konspiratoriker i verdensklassen, men for å fremstå troverdig måtte han ha hjelp. Det fikk han av William Safire, som med stø hånd tok seg av Nixons taler.

Den vellykkede månelandingen i 1969 påkalte en presidenttale. Men hva skulle president Nixon si dersom det verste tenkelige skjedde? William Safire ble satt på jobben, og her er den alternative talen han skrev til presidenten i tilfelle astronautene aldri kom tilbake:

I all sin enkelhet blir dette ofte referert til som et av Safires mest briljante manuskripter: talen som aldri ble brukt.

Harry Robbins Haldeman, også kalt Bob som taleutkastet er stilet til, var en historieforteller av en litt annen karakter: Som president Nixons stabssjef ble han utpekt som en av de hovedansvarlige for Watergate-affæren, med alle røverhistoriene det medførte. Han satt halvannet år i fengsel, dømt for konspirasjon og bevisunndragelse. Da han slapp ut av fengsel forklarte han at den mystiske atten minutters lange samtalen mellom ham og Nixon som opprinnelig manglet under Watergate-saken, var en diskusjon om drapet på president Kennedy. Mange år senere førte dette til at filmskaper Oliver Stone spant videre på historien, og Stone mer enn antydet at de manglende atten minuttene egentlig var en samtale der Nixon fryktet at Watergate kunne avsløre den egentlige sannheten om mordet på Kennedy.

President Nixons sekretær, Rose Mary Woods, tok på seg skylden for å ha slettet fem minutter av samtalen ved en feiltakelse da hun skulle skrive ut samtalen på papir, men hadde ingen formening om hvordan de resterende tretten minuttene med støy hadde kommet inn på båndet. Den dag i dag er det et mysterium hva som skjuler seg under båndstøyen. Slik høres støyen ut, bildet viser Bob Haldeman og Richard Nixon (med ryggen til), tretti sekunder utdrag av verdenshistoriens mest mystiske båndopptak:

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/01/nixonhaldeman.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/01/nixontape.mp3[/pro-player]

Det er ingen tilbake som kan fortelle sannheten om historien. Den ekstremt Nixon-lojale Woods døde i 2005, Haldeman i 1993, og Richard Nixon døde i 1994.

Mannen som skrev den alternative månetalen, William Safire, gikk bort i 2009. Han ble selv utsatt for omfattende overvåking: I fjor frigjorde FBI deler av mappa hans, som viste at Nixon-administrasjonen avlyttet telefonen hans nøye og intensivt.

Og vi skal hjem igjen: Leif B. Lillegaard var en merkelig mann. Den dype, knirkende stemmen var forlengst et norsk radiovaremerke da dagens nedenforstående intervju ble sendt. Lillegaard plasserte en annen kjent stemme i intervjusituasjon, hallodamen Svanhild Mundheim. Erfarne radiolyttere kjenner henne øyeblikkelig igjen, og til nye radiolyttere: Mundheim kunne si «Klokka er 12» så inderlig at man gledet seg til hun skulle annonsere at klokka var blitt 13.

Selv var Lillegaard en av norsk radios store skildrere og historiefortellere. På 1950-tallet fikk han under sterk tvil lov til å snakke i radio som den helgelendingen han var, med sin rotete arbeidsform og sin slentrende stil. Og nettopp der fant radiolytterne ham, og han fant dem. Slik kom Leif B. Lillegaard til å bli en av kringkastingens mest bereiste innenriks, og han ble tildelt fri stilling som programskaper. Forfatterskapet kunne han dyrke ved siden av så mye han ville.

Leif B. Lillegaard døde i 1994. Radiotidsmaskin: Lillegaard møter Svanhild Mundheim den 9. oktober 1978, hent en kopp kaffe og bruk fjorten minutter og trettifem sekunder på et godt, gammeldags intervju. Jeg dukker ned i ordene igjen.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/01/lillegaard.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/01/lillegaard.mp3[/pro-player]

5 tanker om “Fra leirbålenes tid

  1. å lese den talen var som å se en helt annen historie og verden vokse fram. helt utrolig. så fin at jeg tenker det er litt synd den aldri blei brukt. og det er det jo virkelig ikke! men så bra var den.

  2. Safires tale var jo genial i all sin enkelhet, og rommer samtidig de ordene som alltid brukes av amerikanerne – og også andre – i slike stunder. Sacrifice, peace, brotherhood, heroes, hearts. Talen han skrev ble forøvrig spesielt trukket frem i en dokumentar jeg så for litt tid tilbake på tv.

    Men det var jo nesten like artig å få et gjenhør med den raspende Lillegaard og den fløyelsmyke Mundheim:-)

Legg igjen en kommentar