Skrevet som en fortsettelse på historien «Den glemte dagen«.
Oberwittstadt, januar 1953.
Kjære Ingrid.
Vinteren på mine kanter er urolig. Det kommer en storm i natt. Jeg vet ikke hvor du befinner deg, om du er hjemvendt, om du er der i nord ved fjorden fortsatt. Jeg vet at jeg løper en risiko på dine vegne ved å skrive åpent til deg, derfor sender jeg dette brevet poste restante til postmesteren der jeg traff deg. Heller ikke hans skjebne kjenner jeg, men ved Guds hjelp vil han levere deg dette brevet om han fortsatt er en fri mann. Å være fri er ingen selvsagt sak når man hadde sin lojalitet på galt sted, det vet jeg.
Ser du fram til en ny vår, Ingrid? Lengter du fortsatt etter de snøbare flekkene i liene nede ved havet? Kan du fortsatt le, slik du lo når du så meg ved brakkene den gangen? Finnes det et liv for deg, finnes det en tilgivelse blant ditt folk? Jeg tenker på hvor vanskelig det må ha vært for deg å stå oppreist da stormen kom. Jeg var på et helt annet sted da det blåste opp, jeg fikk min straff, jeg visste at den kom, jeg har sonet ferdig. Etter det jeg forstår av avisene kan slike som deg ha blitt straffet verre. Jeg beklager at jeg bragte slik skam over deg, Ingrid. Alt jeg tenkte på disse årene etter at jeg ble pågrepet var nettopp det.
Europa er et annet sted nå, Ingrid. Et bedre sted? Jeg vet ikke. Men jeg håper du kan tilgi, og jeg håper at ditt folk en gang vil vise en nåde. Den nåden som verken ble deg eller meg til del. Jeg håper du kan sette deg på en gressbakke når det blir vår, og tenke deg en annen tid. Den kommer.
Din P.
[pro-player width=’700′ height=’394′ type=’video’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/01/forglemmegei.jpg’]http://www.jakobarvola.com/forglemmegei.flv[/pro-player]
«Jeg beklager at jeg brakte slik skam over deg, Ingrid.»
For meg er dette en alldeles rørende og tankevekkende tekst.
Det var en tid. Den er nærmere enn vi til tider tror. Takk.
Nydelig. Det er jo ikke vanskelig å la tankene fare mot dagsaktuelle hendelser.
Om videoen – svært effektfullt hvordan lampen tennes i åpningssekvensen, pennen dyppes, det skrives. Det regner. Og lampen slukkes.
Aldeles praktfullt.
Analoge brev. Jeg tipper det snart kommer på moten igjen. Som vinylen. Tenk om vi alle bare kunne uttrykke oss i Times New Roman, Per Ove. Hvor trasig hadde ikke det vært. Takk skal du ha.
Takk. Mektig imponert. Spesielt lesingen og filmingen.
Det er nå slikt man pusler med. Nytt år, nye inspirasjoner, vet du. Jo. Du vet.
Vurderer å ta et stemmebrukskurs hos deg i løpet av året.
Velkommen.
Rørende…-og fint!
Takk!
åh, det siste avsnittet er helt fantastisk.
En sårhet hviler over ham.
Vakkert sårt. Du får det liksom til å skjære seg inn når jeg leser det.
Jeg får ikke sett videoen nå, men det skal jeg så fort jeg kommer på en ordentlig linje. NSB har riktignok fått nettilgang, men den er ikke rask.
Det var store ting! At NSB har nettilgang! Et framskritt! Ja, Vidar, jeg tror det ligger mye sårhet i disse mennene.
Jeg så dem av og til på hurtigruta, under innseilingen til Kirkenes. De kunne stå sammen med barna sine (som selv var i sekstiårene) og peke diskret på gjengrodde viker på vei inn til Kirkenes, viker som ingen andre enn dem og vi som lokalbefolkning visste var gamle fort og stillinger. Inkognito. Det var rørende.
Far min tilbrakte også en del av ungdomstida si oppe i Kirkenes og i Pasvik. Gikk på grensa. Kunne fortelle om festene på ungdomshuset, som det bare er ruinene igjen av litt bortenfor Grenselandsmuseet. Hadde ikke hørt om det før han fortalte om det.
Vi blir vel alle lettrørt på eldre dager. Uansett hva vi har vært med på.
Jeg visste ikke om den tomta. Takk, Dnort. Håper vi kan ta en kaffe i løpet av det neste halve året.
Ja du Jakob Arvola . Du er et pustehull i nåtidas overfladiske støy og hjernedød. Tenk at menneskelighet og dannelse finns i så stor og gavmild overflod i en mann som er født i 1967 . Jeg merker at jeg tror at vi skal klare oss som åndsvesen også gjennom den brytningstida som pågår så lenge du sitter der og sier at det er nå slikt en pusler med . Åja , du vet .
Det var ord jeg må ta godt vare på.