Skrevet som en fortsettelse på historien «Forglemmegei».

Varanger, februar 1953.
– Det kom i går, sier postbudet og legger brevet på kjøkkenbordet.
– Du burde gå, sier hun og stryker håret bakover.
– Det begynner å bli noen år siden dette var over.
– Det går aldri over. Du burde gå.
– Men Ingrid. Det er en ny tid.
– Ikke for oss.
– Du er aldri ute blant folk, sier han.
– Som domfelt postmester vet du hvorfor.
– Jeg har sonet ferdig, svarer han.
– Jeg soner fortsatt, sier hun.
– Det kom i alle fall i går med postflyet, sier han, nikker mot brevet og lukker døren til vindfanget bak seg når han går.

Hun legger en ny skuffe koks i ovnen på kjøkkenet, ovnsdøren slamrer støyende når det flammer opp der inne. Brevet ligger på kjøkkenbordet, brennende bokstaver mot grått papir, adressen hennes. Navnet hennes. Fr. Ingrid Bersvendsen. Fr. som i Frøken eller Fru eller Fräulein. Velg selv, skammen er den samme. Alt skulle bli så bra, P. Bare vi vant krigen, bare dere inntok England, bare alt var annerledes. Hun lukker øynene og hører fortsatt tonene, marsjtakten. Alt skulle bli alt annet. Men det ble dette, P.

Musikk: «Englandlied», offisielt tysk militærorkester og kor, 1940, foto fra et familiealbum samme år.

[pro-player width=’700′ height=’394′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/01/album1940.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/01/Englandlied.mp3[/pro-player]