Damen som forsvant

Det var ved en tilfeldighet jeg selv oppdaget henne. Jeg hadde kjøpt en høyfølsom radio, en såkalt verdensmottaker, i 1997, kjøpt på Clas Ohlson, og skannet frekvensbåndene for radiosignaler fra fjerne strøk av verden. Nøyaktig klokken 20 kom hun inn gjennom høyttaleren med de mystiske tallrekkene sine.

Radio er en avsindig oppfinnelse: Signalene kan reise jorden rundt på sekunder, uten annen menneskelig medvirkning enn avsenderens styrke på senderutstyret. Jorden og atmosfæren er så viselig skapt at radiobølger kan reise rundt som en sprettball fra kontinent til kontinent. De ulike lagene i atmosfæren reflekterer radiosignalene slik at en sending fra Australia, ment for publikum i Nordøst-Asia, kan få ekstrafart over Nordpolen og havne rett inn i stua i Hammerfest. Det er analogt, det er fysikk, og det er radioens magi.

Radioamatører kaller det dx’ing: Å lete etter fjerne signaler fra den andre siden av jorden, for deretter å lytte intenst etter holdepunkter i sendingen og skrive en (håndskrevet) kortfattet rapport til radioens ledelse: «Hei, jeg fant dere på 8645 mhz, dere snakket om fiskekvoter. Hilsen meg i Beijing.» Jeg har selv drevet med det, og jeg har selv besvart utallige slike brev fra lyttere fra alle kontinenter som fant oss. Det er en hevdvunnet rett at lytteren får stasjonens reklameeffekter som takk: et klistremerke, en t-skjorte eller en bag: da jeg fikk inn Radio Teheran på sprakende radiolinjer, ble jeg belønnet med islamistiske kampmanifest og stickers med utdrag fra Koranen. Men damen som hver kveld leste tall klokken 20 kunne man ikke skrive til. Identiteten hennes er en godt bevart hemmelighet.

Sendingene hennes startet alltid med en klossete kjenningsmelodi. Så gikk hun på lufta med et femsifret tall som hun repeterte. En kort mellomjingle. Deretter tilsynelatende vilkårlige sifre opplest med en nifs, overtalende tydelighet. Hun holdt det gående i et kvarters tid, og forsvant like plutselig av lufta som hun kom, og etterlot oss lyttere bare et sus på radiolinjene. Hun fikk navnet The Lincolnshire Poacher og ble en radiolegende.

Det er ingen nasjon som har vedkjent seg henne. Men tvetydige uttalelser fra flere hold har etterlatt spor: Hun var britisk, hun var ansatt av den britiske etterretningen, og hun sendte kodede meldinger til agenter i felt.

Det hele var latterlig enkelt, som skåret ut fra en hvilken som helst spionroman: Det var umulig å spore sendestasjonen, og fasit på tallrekkene befant seg i frakkelommene på spioner som satt på moteller eller lå i skogholt. De innledende sifrene anropte en spesifikk agent eller en gruppe agenter, og de påfølgende numrene var forhåndsdefinerte ordre som ikke gav mening for noen andre enn dem som satt med løsningen på kodeark. Husker dere Mikke Mus-kodene vi fikk hver tirsdag? Slik var det, skal vi tro teoriene. Tallene gav etter alt å dømme beskjed: «Kysten er klar, dra til parken klokken tolv, agent X møter deg for nærmere ordre.» Eller: «Muren faller. Sikre bevis og kom fort hjem.» Eller verre: «Klarsignal gitt. Agent X er ikke til å stole på

I 2008 forsvant hun på mystisk vis av lufta for godt. Var det fordi den digitale alderen innhentet spionbransjen? Var det nedskjæringer i bevilgninger som var unndratt offentlighet? Eller var det fordi det begynte å brenne under føttene hennes, var det fordi det begynte å gå rykter om at senderen befant seg på Kypros?

Sendingene hennes gikk incognito på bærefrekvenser gjennom hele den kalde krigen. I min fantasi kan jeg se henne for meg, som en ulastelig antrukket Miss Moneypenny, der hun i et hemmelig bunkret kontor trykker på senderknappen, legger leppene mot mikrofonen og leser. Her er hun, i originalopptak fra 2008, The Lincolnshire Poacher, kaller one four five six five:

[pro-player width=’700′ height=’350′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/01/lincolnshire.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/01/lincolnshire.mp3[/pro-player]

Ps.
Også norske myndigheter drev med kodemeldinger – under krigen sendte vi de såkalte særmeldingene til agenter. Hør lydhistorien «Særmeldinger» som jeg skrev for et drøyt år siden, meldingene du hører mot slutten av historien er originaltapning fra 1945:

[pro-player width=’700′ height=’350′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/01/kodemeldinger.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/01/sarmedlinger.mp3[/pro-player]

2 tanker om “Damen som forsvant

  1. Dette blogginnlegget likte jeg svært godt, husker dama godt også -en fascinerende monoton stemme. Jeg ble overrasket over å lese at hun holdt på til 2008.

    Hvis jeg kan komme med et blogginnleggønske, så vil det være: piratradio. «Kiss me honey, kiss me»
    la4ql

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *