Jeg hadde en gang en bil. Den var skipet ut fra Volvo-rullebåndene i 1968, og den hadde tjenestegjort i Forsvaret som ambulansevogn og sambandsbil, stod det i annonsen. Litt slitt i kantene, noe rufsete i oppstarten, men den gikk. Jeg målte bensinforbruket til to liter per mil. Firehjulsdrevet, analog. Et ektefødt barn av den kalde krigen, kunne kjøre enhver russisk infanteritropp i senk, og man kunne fyre med primus bak. Den gjorde jobben. Hvilken bil husker du? Hva var din første, eller beste, eller største, eller minste, eller hva som helst?
Den var så sterk at den nesten var redd seg selv. I oppoverbakker bad den om å bli innkoblet til firehjulsdrift, og den harket seg oppover til bærmyrene, og kom seg fram der ingen skulle tru at nokon kunne snu. Jeg malte den med grønn Drygolin utvendig, og Lady Interiør hvit innvendig. Gikk fint som faen.
Riktignok satte den seg fast til tider. Men det var ingenting annet å vente når man utfordret skjebnen i skogholt og over lunefull mose.
Min kjære Volvo feltvogn døde i 2007 etter at et overføringsstag satte seg fast og eksploderte i fart på vei fra Kirkenes flyplass mot Neiden. Det lå stålsplinter langs hele E6 fra utedassen ved avkjøringen og over Ferdesmyrene. Jeg sørger den bilen. Jeg ville ha den. Måtte ha den, bare måtte ha den. Hva er ditt beste bilminne? Hvilken bil har du grått over, pult i, satt deg fast med, kvittet deg motvillig med, latt deg overtale til å kjøpe eller latt være å investere i?
http://helgespresso.blogspot.com/2008/08/klassebiler.html
Superfint, Helge!
Mange gode minner kjem når du skriv om den gamle Volvo feltvogna. Ein eller annan stad i gamle bunkar av papir ligg det eit tenestebevis frå Forsvaret som fortel at eg kan det meste om denne doningen.
Men det er frå tida før eg vart vaksen.
Eg hadde ansvaret for transport av idrettsfolk, trenarar og andre «viktige» under OL på Lillehammer i 1994.
Sidan Volvo var hovudsponsor av bilar, fekk vi sendt over nokre eksemplar av den gamle feltvogna, både i norsk og svensk versjon (med boggie), som skulle nyttast om vi måtte ut i terrenget av ein eller annan grunn.
Heldigvis fekk vi ikkje bruk for dei slik det var tenkt.
Men godt voksne karar har av og til vanskar med å gøyme «gutungen». Det vart mange klatreturar i fjella rundt Lillehammer med «Volvo’ane».
Direktorat for natur og motorferdsel i utmark hadde heldigvis ikkje heilt gått seg til på den tida.
Det var med vemod vi ved påsketider i 1994 måtte sende feltvognene attende til Sverige, trøysta er at eg har ein granne som framleis har eit eksemplar som framleis køyrer.
Resten du lurer på er pokker ikkje enkelt å svare på, den første bilen min var ein Fiat 850 S, å pule i den var ikkje enkelt. Men den var enkel å parkere, å pule utandørs vart løysinga. Var ein heldig måtte ein skifte pakning på motortoppen samstundes.
Den neste bilen var ei «VW boble», den var så kald på vinteren at for å halde varmen var puling ofte einaste utvegen. Det var ikkje snakk om lyst, instinktet for å overleve i kulde var sterkare enn kjønnsdrifta.
Skal er fortelje meir om seinare bilar vert det rein pornografi…men det var ei morosam vinkling du hadde på innhogget ditt.
Det vart ei mimrestund om bilar, hendingar og gode stunder ein av og til må ta seg tid til.
Godeste Rune Mikal! Jeg kan betro deg at Saab av 1982-modell heller ikke er blant de enkleste å finne plass i. Dessuten hadde den en distraherende ulyd på tomgang, som etterhvert kunne tilskrives feiljustert tomgangsskrue. Det tror jeg ikke finnes på moderne biler – en tomgangsskrue? Takk for levende beskrivelse og pasjon!
Kjære. I Norge var det Nissan Cherry som var ungdomsbilen over alle den gangen. Fedre satte sin ære i å spare opp til sine døtre, sønner i elendig bemidlede hjem gikk med avisen i årevis for å kunne rekke å kjøpe den innen 18-årsdagen. Den var nok litt dyrere enn det du måtte ut med – jeg husker priser som strakte seg opp mot tjue tusen. I 1985.
Jeg husker min første bil godt. Det var en 1997 modell Peugeot 306 Style. Hvit. Den var to år gammel da jeg fikk lappen og vi kjøpte den. Jeg sier vi, for mamma og jeg skulle liksom dele den. Hun så ikke stort til den bilen. Men så betalte jeg for det meste rentene på lånet selv også.
Jeg har hatt et romantisk forhold til denne bilen siden. Jeg flyttet til Oslo og begynte på skole, kunne ikke betale på denne bilen lenger, så vi solgte den.
For én måneds tid siden, så jeg bilen til salgs med teksten: «Selges som delebil for kr 1500,-. Om den ikke blir solgt i løpet av helgen, blir den hogget på mandag.» Jeg ble stum og fikk tårer i øynene. Nå er den antakelig død, på en bilkirkegård i nettopp Kirkenes. Den har da fra 2002, forflyttet langs det ganske land, fra Sandefjord til Kirkenes. Tenk på alt den fikk se før sin siste reise til hogger’n. Jeg er glad på dens vegne.
Den første bilen setter tydeligvis sterke spor, jeg er fortsatt glad i den til tross for at jeg stadig betaler ned på det lånet den dag i dag.
Takk for fin historie! Min ekskone og jeg solgte vår Datsun tidlig på 2000-tallet. den ble solgt som delebil, og det var nettopp fire folk fra Kirkenes som en lørdag formiddag kjørte rundt Varangerfjorden bare for å slepe den med seg: én skulle ha hjulene, en annen skulle ha en dør, tredjemann skulle ha motoren og den fjerde skulle ha setene, tror jeg det var. Det er åpenbart i Kirkenes at mange biler ender opp til slutt.
Aaah! Jeg hadde en Nissan bluebird. Fine, fine bilen! Med sota vinduer (åff kårs!) og kjempestore tusenmetringer og 16 tommers lettmetallfelger (jeg har brødre..). Anlegget var mer verd enn bilen, tror jeg. Makan til lyd. Makan til bil. Kjøpt for helt egne penger. Det var stort.
Et heftig kjærlighetsforhold var det. Etter en krasj måtte brodern hamre panseret tilbake til normalen, så var den så god som «ny» igjen. Litt sparklet, bare. Fine, fiiiine bilen!
Good times!
En sånn lyd der du hører slamringa i plasten på støtfangerne lenge før du ser bilen. Subwoofer.
Jepp. *dunk dunk* Var kjempestilig 😉
Jeg forstår godt at du savner den der, vil tippe at du åpnet og lukket døren noen ganger for å nyte lyden. Jeg hadde en Fiat Uno 70 s, den hadde mer hestekrefter enn det den egentlig burde hatt men den var trofast, morsom å kjøre med og brukte veldig lite bensin. En dag kjørte jeg dessverre litt for fort over en fartsdump så den fikk seg en knekk. Min far «poppet» den (vet ikke helt hva det vil si) så jeg kunne kjøre den litt til men så måtte jeg til slutt pensjonere den. Årets bil 1984 var den, men for meg var den det hvert år. De siste dagene prøvde den desperat å fortelle meg at den var sliten, når jeg trykket inn clutchen så kom blinklyset på.
I Kirkenes ender nok mange biler. E6 stopper jo her…
Mitt først motoriserte redskap som jeg virkelig satte pris på, var en grønn gravemaskin av plast. Jeg var 5 år gammel og fikk den i julegave.
Etter å ha tatt lappen har jeg ikke hatt noe mer forhold til biler enn f.eks. oppvaskmaskiner og miksmastere.
For fire måneder siden solgte jeg lille-volvoen. Byttet regelrett 20-åringen bort.
Ikke det, min fire år gamle Suzuki XL7 m/4wd er utmerket å kjøre den også, trygg, sikkert, høy og gjerrig på drivstoffet.
…men jeg savner gamle-volvoen…den som alltid startet, bortsett fra når dynamoen var klar for utskifting…den som man måtte teipe fast venstre baklykt i, inni bagasjerommet, som forøvrig rommet en hel sykkel…den som innimellom luktet småbrent fra motorrommet, når det var lenge siden man hadde etterfylt frostvæske…den som ble grå i fargen når man ikke polerte den med voks med røde pigmenter…
Jo, jeg savner den. Men jeg vet at den har det godt nå, som gårdsbil, hos ei ung dame som nylig har startet som melkebonde 🙂
Og Suzukien ligger nå godt på vegen da :))
Jeg husker de seansene med taping av baklykt! Det står forresten en bortimot identisk rød Volvo rett oppi gata her, med spoiler på koffertlokket og det hele, og også den er like grå i lakken som din/vår gamle! Til lykke med nybilen! (Til uforstående lesere: Anne og jeg har vært gift, og jeg har blant annet mange fine bilturer å takke henne for)
hehe…Hadde ikke planer om å spamme ned bloggen din, det var bare det at bildene av feltvogna vekket mange minner 🙂
Den dagen vi sto midt i skogen i myra er et selvsagt minne, all den tid det finnes bilde av dem. Redningsmannskapet har sikkert fortsatt bildene hengene på sine kontorer som skrytebilder: «Se, vi kan til og med redde Volvo feltvogn som har kjørt seg fast!».
Men det som også slo meg var da lille-volvoen var på verksted og ventet på ny dynamo. Den dagen jeg fant ut at jeg måtte på butikken og handle litt mer enn det jeg hadde lyst til å bære opp bakken 🙂
Det var da jeg satte meg i gammel-volvoen, og kjørte til Rimi der jeg pent og pyntelig parkerte på yttersiden, og satte håndbrekket på før jeg klatret ut av den. Joda, det var sommer så jeg hadde selvsagt min hvite sommerjakke, mine lyseblå og veldig feminine piratbukser, sko med høye hæler og naturligvis damevesken på skuldra. Når jeg tenker på det i dag har jeg i grunnen stor forståelse for at jeg ble utsatt for nysgjerrige blikk…
Så – resten av gammel-volvo-minnene får vi ta når du besøker gammel-byen igjen 🙂
Det skal vi sannelig gjøre – takk for påminnelse om noen vanvittige opplevelser med gamlebilen, Anne!