Slentrende gatelangs

Men i alle dager. Var det en slags vår i dag? Søledammer som ungene gladelig hopper seg våte i, og de har sannelig fortjent det. Vinteren i Stockholm har vært bitende, men i følge langtidsvarselet skal februar tine forhutlede byboere og senke høyden på brøytekantene.

Alle har godt av det. Det går mer og mer opp for meg at vinter skal være et forbigående fenomen, ikke et stadig pågående arbeidsprosjekt som værgudene kan sysle med gjennom et helt år og aldri bli helt ferdige med.

Det går an å gjøre det beste ut av det mens isen fortsatt er trygg. Og det gjør så godt å se at vi setter pris på det. De gode fiskeplassene er bokstavelig talt rett utenfor stuedøra, og i sommermånedene kan man ta laks på stang inne i bysentrum, rett nedenfor slottet. Vannet er rent, laksen skal være prima vare.

I det hele tatt kan man bli koko av den store tilgangen på ferskvarer og godt råstoff. Grønnsaksavdelingene ligner bugnende urskoger, og bare rotfruktseksjonene fyller meter på meter. Prisene er latterlig lave, men slik blir det vel i en by med rundt 2 millioner innbyggere: Den som selger råtten løk blir rett og slett bare forlatt, det finnes alltid en annen å gå til. Altså henger man med i svingene og selger ikke råtten løk, punktum.

Så hvorfor kom jeg hjem fra butikken i dag med noen ganske alminnelige gulrøtter (dyrket på Gotland, det er en god ting at hver minste ting skal merkes med opprinnelsessted), sopp, ketsjup, løk, tomater, noe enkelt kjøtt og fløte? Alternativet lå jo bare noen slentrende metre bortenfor – posteier og pateer, syltede frukter og den møreste ferske torsk fra Finnmarkskysten? Jeg vet ikke. Kanskje det rett og slett ble for mye. Og faktum er at jeg har vært dårlig på langsom mat de siste månedene. Det måtte det gjøres noe med, følte jeg. En enkel spaghetti-gryte ble lørdagens måltid. I skrivende stund, klokken 1730, er den ennå ikke ferdig. Den skal putre seg myk på den aller, aller laveste gassflamme og er nok ikke klar før The Blacksheeps går på scenen i kveld. Stem på dem. De er gode. Karlebotn/Vadsø fortjener en finaleplass.

Dårlig innsats med den langsomme maten i det siste, altså. Jeg trodde at jeg så Eivind Hellstrøm i kø på McDonald’s her om dagen. Han stod trippende foran meg, brillene på nesen, håret hastig tilbakestrøket, fomlet med frakkekragen og fant en femtilapp med eselører. Jeg innså at det slett ikke var Eivind Hellstrøm da han på svensk dialekt nordfra bad om en McFeast og hadde tatovering på venstre håndbak. Selv ikke Eivind Hellstrøm ville finne på å tatovere seg og legge om språket bare for å få gå på McDonald’s i fred. Hellstrøm sitter nede i Frankrike og puster ut etter 27 år på Bagatelle. Og en ganske annen sak: Om det var Eivind Hellstrøm jeg så på McDonald’s ville jeg jo selvsagt aldri finne på å blogge om det, for helvete. Diskresjon, gentlemen’s agreement. Litt som å påtreffe en biskop i ei pornosjappe.

Maten er fortsatt ikke klar. Ventetiden kan eksempelvis brukes til å lese om det hysteriske besøket som forfatter Erik Fosnes Hansen avla på nye Bagatelle for noen dager siden. Sånn går det når man engasjerer en forfatter til å anmelde en restaurant: Språklig kvalitet hentet fra øverste hylle. God fornøyelse, les omtalen her.

8 tanker om “Slentrende gatelangs

  1. Gryta di så god ut! Jeg elsker sånn saktemat, det er min kjære som er flinkest her. Lapskaus og ragu som putrer i timesvis på ovnen, og jeg vet at vi skal spise oss varme, mette og fornøyde i flere dager. Det er ingenting som får meg til å føle ordet «hjem» så nært som en slik saktemat-søndag mens vi pusler og småprater rundt hverandre.

    God helg videre!

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar