Radioteatret sender: «Aldri egentlig helt voksen»

Formiddagssolen blender et tjuetalls plirende små øyne – en barnehage er på marsj gjennom morgendovne bygater med solen rett i fjeset. Jeg hører bruddstykker av røverfortellinger drive gatelangs der barnehagen passerer meg i knehøyde. Det er ikke rart at en barnehage på tur krever nøye oppsyn av fagfolk både foran og bak, for når historier tatt fra fin, fri fantasi kommer ut på rødt lys, gjelder intet annet enn å få ut poenget, og da legger man på sprang: «Og der er en monsterbæsj! Nei, det er ikke en hundebæsj, det er faktisk en monsterbæsj, så det så!»

En halvtime senere: Jeg selv foran en mikrofon i et hjemmestudio sammen med to eldre svenske, erfarne skuespillere og en gærn og superdyktig svensk-finne, vi spiller sjørøvere. Produksjonen skal kanskje underholde noen av de samme ungene jeg passerte i morges. «Blir man aldri voksen, da?» ville de spurt. «Vel. Jeg er glad du stilte akkurat det spørsmålet» ville jeg svart. Det er ikke rart at vi trenger noen til å passe på tempoet og rødlyset når stemmene blir opphetede og vi blir ivrige. Min ene medspiller er over sytti, år og hun kan danse på daudmannskiste så overbevisende at jeg ville lagt på sprang bare ved lyden av den onde latteren. Det er lyden av lek. Lyden av oss som aldri ble voksne, og til tider trengte noen både foran og bak til å passe på når vi ble ivrige. Jeg kjenner meg priviligert.

4 tanker om “Radioteatret sender: «Aldri egentlig helt voksen»

  1. Åhåhå, så morsomt! Jeg liker gode, gamle sjørøvere og folk som holder fast ved barnet i seg! Så heldige vi er som får jobbe med lyd. Hei, hå og en flaske med rom!

  2. Ja til lek og daumannskiste!
    … og ikke å forglemme; en flaske med rom.
    Send unga til oss. Vi skal lage gode sjørøvere av dem, selv uten nødvendige eksamener og bevilling.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *