Hei, Konrad. Ja, her står jeg igjen. Det er søndag. I tjueto år har jeg stått slik, Konrad. Denne bjørkeleggen har blitt god å støtte seg til. Og her står jeg. Og der ligger du. Jeg husker dagen. Jeg stod i fotenden, gråt, mens Joakim, Hans, Trym og Ulrik firte deg stødig ned. De fire sønnene dine som du ville skulle bli noe. De ble noe. Alle fire. Det gror godt rundt deg. Det har det alltid gjort. Jeg savner alt du var, og alt du ble. Det er forøvrig noe jeg vil si deg, Konrad. Kanskje vet du det allerede. Jeg vil be deg ta godt i mot Trym. Han kommer snart gående i fotefarene dine. Han fikk beskjed denne uken. Stå der, rolig, i skogbrynet, og vent på ham. Du vet jo, gutten har alltid vært litt engstelig av seg. Jeg blir her litt til. Men vi kommer en dag, alle sammen. Det var nå bare det, Konrad. For denne gangen.
14 tanker om “Monolog fra enke”
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.
Så pent… Så trist…. Så tankevekkende….
Inspirasjon og bilde fra Sandnes kirkegård.
Står en bjørk like ved der pappa ligg. Eller kanskje står han også og vente…
Det er et fredelig sted å ligge.
Der kom gråten , vi mista sønn i selvmord og det er 2 år siden begravelsen nå . Jeg håper pappa venta på han i skogbrynet .
Vakkert bilde også , dessverre er gravstedet forblåst og det tar tid før træne der gir noe støtte for en mor .
Hei, Frida. Om dette innlegget kunne gi noe av godt, er jeg glad for det. Noen ganger er det meningsfullt å skrive.
Vemodig ,vakkert,sårt. Nydelig formidla.
Som tidligere sagt – du mestrer å få frem stemninger og følelser i noen enkle og korte setninger. For en egenskap!
«..gutten har alltid vært litt engstelig av seg».
Du verden så vakkert.
Takk skal du ha, Per Ove.
Sånn kan det også oppleves. Broren min ville nok kunne sagt det samme., men ikke jeg.
Besøkte graven hans nettopp. Kirkegården var nærmest nedsnødd, de fleste gravsteinene dekket av snø. Lille meg vasset til knes, fant stedet hans til slutt. Nå vet jeg det; gå opp bakken, ta tredje rad mot høyre, så 15 store steg frem, og brått inn il venstre. Ingen høyreist bjerk som kompass, snarere enn glissen og uskjønn busk.
En gang skal jeg ta med en pils og Nora Jones. Det ville han likt. Hvis han hadde rett og jeg feil, venter han ved busken. ‘ Kunne du ikke funnet et vakkert tre’ vil han si, ‘men hestene borti skogholtet er vakkert skue. Jeg skal vurdere om du kan tilgis’. Og le hjertelig. Mens jeg vil gråte fordi han ikke lenger finnes. Både i sorg og sinne over at han forsvant altfor tidlig ut av livet.
Kjenner du den sør-amerikanske skikken med å ta med lunch og vin på kirkekgården på AlleHelgens Dag? Riktig livfullt.
At det skulle komme slike historier var det jeg håpet på da jeg skrev dette.
Denne var vakker og skrevet så godt at jeg ventet meg nesten at teksten skulle sprekke på midten, av alt det vonde som lå mellom linjene.
Denne var utrolig vakker og talte sitt tydelige språk. Kjente jeg ble rørt. Har to barn som ikke fikk leve opp, som jeg iblandt besøker på kirkegården,.Man blir litt sår av slikt. Nydelig skrevet!
Hei, Bodil, velkommen hit som leser. Det er fint å vite at du besøker dem. På den kirkegården du ser ligger en lekekamerat av meg, hun dro da hun var åtte. Der ligger også min far, flere fra det gamle nabolaget, familie jeg aldri møtte, en dame i et gammelt, gammelt hus, en gammel mann som bodde langt inne i skogen – han hadde høns og luktet brennevin, men han var snill – alle disse og mange andre ligger i ly av bjørketrærne. Det gror godt rundt dem. Sikkert rundt dine, også.