Jeg har aldri snakket med meteorologer om dette, har aldri fått sjansen til å spørre dem: De sitter der og tolker radarbilder og satellittfoto, beregner vindhastigheter og nedbørsmengder. Konkluderer så med at det blir økende bygeaktivitet, til dels store snømengder til kvelden. Er det da slik at de, når de kommer hjem, stamper snøen fornøyd av seg på trammen, iler frydefullt til når snø fra jakkekragen legger seg i nakken og sier til seg selv: «Yes! Det stemte! Nok en god dag på jobben!» Gjør de det? Gjør de?

Det er dem i så fall velfortjent. Meteorologer er flinke. Og i dag er det like langt fra den ene enden til den andre. Fra denne stille snøfallsdagen er det nøyaktig seks måneder siden gaten dampet mot natt.

Februar og august er like langt fra hverandre. Én er på vei, én drar, det kommer litt an på synsvinkel hvem som kommer og hvem som går. Men de har delt året mellom seg, hver på sitt vis, februar lener seg over mot august og sier lavt, kaldt, raspende mot øreflippen hennes:
– Hør en sak. Vi kan gjøre en avtale, du og jeg.
– Jasså. Hva skulle det være? svarer hun og fukter eikeløvet over Blommensbergsvägen, det suser i sivet.
– Jeg har sett på deg på avstand, svarer februar og blåser fønende opp langs Mälarhöjden.
– Hva har du sett? sier august og blir våtere.
– Du er flink til å gi folk håp om noe mer, sier februar mens han setter det blå kveldslyset i henne.
– Og du er god på å få folk til å tro at de endelig kan løsne på klærne.
– Jeg har noe nakent bjørkeris stående.
– Ah, baby. Og jeg har modne stikkelsbær. Kjenn.
– Mmm.
– Rolig nå. Jeg vil jo ikke at vinteren skal komme for tidlig.