Ekspeditøren på flyplassrestauranten passer ikke til jobben sin fordi han har for tykke fingre. Når jeg ser på den foregående setningen, smaker på den, virker den så hard og ubarmhjertig. Ikke desto mindre er den sann, og det føles forjævlig å måtte si det slik. Men 21 års tjeneste i NRKs nyhetsavdeling lærte meg å hugge budskapet kort og presist, uten å pynte på sannheten. På lufta får man bare én sjanse til å si hva man har på hjertet, og det er når ordene treffer mikrofonmembranen. Men skal man da alltid si ting slik de er?

Grunnen til at mannen ikke greier seg helt vel bak kassa er de grove fingrene som aldri slår presist på kassaapparatet og kortautomaten. Køen er i ferd med å bli meget lang, han fomler med totalbeløpet til en dresskledt herre som har taxfreeposer under armen og morgenposer under øynene. Klokka er straks før 07, køen strekker seg nå helt fra kaffekannene til sikkerhetskontrollen. Ekspeditøren taster feil, jeg ser de flisete fingertuppene hans treffe to taster på en gang. Gang etter gang. Det piper i sikkerhetskontrollen, det piper i kortautomaten, det romler i mager og det himles med øyne. Av navneskiltet hans ser jeg at han er russisk, og jeg tenker meg ham som tømmerhogger, stående ved en furulegg i skogene nede ved Montsjegorsk der et ord er et ord og en mann er en mann, og totalbeløpet regnes i favner, ikke i skandinaviske kroner, og der kruttkaffen venter på en plasttermos. Nå er han her og skal holde rede på macchiato og kode og klar. Det går så som så. Når det blir min tur insisterer han på å rette ut seddelen jeg gir ham, som var det en krøllete serviett som skal legges i vater. Køen vokser.

Likevel er det ingen grunn til panikk. Snøværet fra i går kveld (se bloggpost under) har skapt Arlanda om til et vintersportssted, og langsetter taxebanene sklir det trekkvogner og bagasjetrucker som radiobiler på tivoli. Det er godt med tid til det meste. Etter en time om bord, fortsatt stillestående, forteller en betuttet kaptein at vi skal til isfjerning, men at bilen som skal trekke oss dit har satt seg fast i snøen. Vi får lov til å kjøpe ting fra trallevogna i mellomtiden. Det er like dyrt på bakken som i lufta. Salgsvogna bli bestyrt av en flyvertinne som ligner mistenkelig på USAs tidligere utenriksminister Condoleezza Rice, og hun er like myndig på svensk som på amerikansk:
– Du måste stänga av mobilen, beordrer hun en mann på raden bak meg.
– Men vi står på bakken, svarer han.
– Stäng av. Nu.

Det gjør han ikke. Mannen bak meg åpner nå en lengre utredning for sidemannen. Han forteller at han er tidligere ansatt i SAS. Nå er han pensjonert. Så her sitter han, som en løs kanon på dekk, en luftfartens sjørøver har heist sitt imaginære Jolly Roger, og nå forteller han at mobilforbudet egentlig er en stor bløff, iscenesatt for femten år siden: For mange år tilbake, da mobiltelefoner var en dyr drøm for de fleste, greide et stort teleselskap å få innpass i flybransjen. Det ble installert telefoner i setene, og man kunne ringe dyrt fra lufta med kredittkort. Dette ble en suksess, forteller mannen bak meg. Men så. Så, forstår du, kom mobiltelefonene ut på markedet. Da satte dette teleselskapet ut rykter om at én eneste mobiltelefon kan sende et helt fly i bakken. Mikrobølgestråling, kalte de det, skjønner du. Hysj, vent litt, kapteinen snakker.

Kapteinen forteller at snart er vi klar til isfjerning, men nå har trekkvogna som skal ta oss til avising satt seg fast i nesehjulet. Kommer straks tilbake med mer informasjon, mine damer og herrer. Og Condoleezza Rice kommer enda en runde.

Hvor var jeg? Jo. Selvsagt ble det oppstandelse, forteller mannen der bak. Ingen forskere turde imøtegå påstanden, og dermed ble det mobilforbud. Snakk om kampanje, du. Det hele var jo bare bløff. Jeg skal si deg en sak. Vent litt. Kapteinen snakker.

Vi blir oversprøytet med avisings-væske. Nå er vi straks klar. Det er bare å beklage. Takk for at dere er så tålmodige, mine damer og herrer. To timer har gått. Vi sitter fortsatt. Hvor skulle i ellers gå? Det kommer mer.

Det renner og renner. Snøværet letter. Men hvor var vi? Jo, jeg skal si deg en sak. Og dette vet jeg, for jeg har femten år bak meg i SAS. Til enhver tid, på enhver flight, er det minst fem passasjerer som har glemt å skru av mobilen, eller som gir blaffen i det. Se rundt deg. Fem medpassasjerer. Men styrter vi av den grunn? Pøh.

Kapteinen og hans besetning legger hånd på gassen. Jeg har ikke skrudd av mobilen, fascinert over min egen medvirkning i disse ulovlighetene ser jeg at jeg har full dekning. Av sidesynet ser jeg at det har også sidemannen min, og jeg ser at det lyser i displayer også på rad 10. Førtifem minutter senere flakser vi som ei lurvete kråke inn over åsene ved Jessheim, men jeg tror ikke det var fordi noen fikk en sms. Det var nok bare fallvindene, om jeg skal være ærlig. Og noen ganger skal man bare si det som det er.