Et lite stykke Norge

Søndagsmiddag på Kaffistova. Det ligger reinsdyrburgere i varmedisken, men jeg biter ikke på dem. Kaffistova har vært god på solid norsk bondekost, men det samiske har de aldri skjønt seg på. Ikke så rart, for Kaffistova var tuftet på den norske landsbygdas skepsis til det utbane, og lite kjente de til noe mer enn hesjetider og lamming. Det skulle være en varmestue for skremte innflyttere og tilreisende fra bondeheimer og sjølberga fjellbygder på Vestlandet. Her fikk de allerede i 1901 pinnakjøt og brunoststomper, men ikke alkohol, å nei, nei. Det var viktig at bygdeungdommen ikke ble fristet til verken det ene eller det andre, tauser med hospost på Fagerborg eller odelsgutter med ærend i storbyen skulle kunne telefonere heim og si joda, mor, det går vel bra her i byen, ja, eg åt på Kaffistova og vandra rakt forbi Rosekjelleren, for der er synda, eg har ikkje drukke øl, eg har det godt her, mor, du får helse han far.

Men så var det disse underlige samiske rettene som Kaffistova aldri skjønte seg på. I dag frister kokken med reinsdyrburgere med hvitløksdressing. En dreng oppe i reingjerdet ville ristet uforstående på hodet om noen hadde introdusert hvitløk over bålet i lavvuen. Reinkjøtt etes med takknemlig grådighet etter en lang dag på fjellet, fra dampende kjøttgryter der blanke fettperler fra margebeina ligger duppende langs kanten. Reinkjøtt spises ikke innpakket i speltbrød med eksotiske grønnsaker til. Eller kanskje det bare er jeg som er gammeldags, like gammeldags som holdningene bygdejentene og fjordguttene hadde fått med seg hjemmefra? For slik vil jeg jo ikke være.

Og vi gjestene er ikke som vi var før. Jeg ser dem jo, bygdejentene som har blitt 85 og fortsatt bryter på vossamål, eller en odelsgutt som ble boende i byen og nå halter seg fra disken med dårlige knær. Men de andre er der, også. Den innfødte bygutten som sitter på en krakk ved vinduet med mac’en, pressefotografen som tar de siste bildene til et portrett mens journalisten pakker sammen notater og ringer redaksjonen, joda, det gikk greit, vi kommer inn nå. Eller den høyt profilerte litteraturviteren som vipper på seg en eksklusiv frakk, trekker hanskene på og svinser ut i hovedstadssøndagen. Man skulle ikke tro at man var på Kaffistova, man skulle tro at man var i Universitetsgata eller bortover der. Jeg tror sannelig min hatt at Kaffistova har blitt et trendsted.

Det ble kjøttkaker. De gode, gamle Kaffistova-kjøttkakene. Noe må være slik det har vært bestandig. Noe.

6 tanker om “Et lite stykke Norge

  1. Noe må være som før. Som da jeg var i Harstad i fjor og spiste erter, kjøtt og flesk på Kaffistova rett ved kaia. Det skulle tatt seg ut om de hadde herjet med hvitløk oppi dette, eller at kjøttet ble servert i tacoskjell. «Noe må være slik det har vært bestandig».

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar