Kjenn etter, Nils-Johnny

Når selv jeg som forfatter sitter og skriver meg irritert på ham, da kan jeg levende tenke meg hvordan dere lesere har det. Jeg blir så oppgitt. Der sitter sitter han og føler seg utilpass. Og selv om det er jeg som har funnet opp Nils-Johnny Gløersen kan jeg ikke noe for at han nå sitter der, apatisk, og ikke vet hvor han skal snu seg.

For der sitter han. Javisst, jeg har latt ham reise til Paris, han sitter nå på en av restaurantene nede på Boulevard Saint-Michel, dere vet rett over krysset ved Seinen. Herre min skaper, jeg kunne tenke meg å bytte plass med ham nå. Jeg skulle da vel visst å sette pris på sneglefatet han nå har foran seg. Men for Nils-Johnny Gløersen er det hele en fryktelig misforståelse. Han bestilte escargot, og trodde at han bad om entrecôte. Skjønner dere hvor oppgitt jeg blir? Nå sitter han skrekkslagen og pirker i maten, mens hans fars ord fra tiårsalderen ringer i ørene:
– Ikke pirk i maten, sa Claus-Åge Gløersen og rettet på slipset.
– Hør nå etter hva din far sier, supplerte hans mor Linn Gløersen og rettet på bordduken.

Og Nils-Johnny spiste. I nesten to årtier. Han spiste tørrstekte koteletter og innskrumpede gulrøtter, han knasket fisk og potet og slurpet overkokt tomatsuppe, han lot seg kue og gaflet i seg disse jævlige okselever-biffene som var seige og smakte jernstang, og han fikk skrekkelig sviskesuppe til dessert, den kom ut igjen bak et halvt døgn senere, spettet med maiskorn. Hele oppveksten. Hele oppveksten, mine mest elskverdige lesere, satt han slik og sa ikke et ord, inntil han som en Pavlovs hund på ren refleks spiste det som ble ham budt.

Han er i Paris ved en feiltakelse, også. Flyet til Madrid, der han egentlig har vinterferie sammen med resten av jobben, måtte ned i Paris fordi Madrid stengte på grunn av… dette er en så lang historie at jeg må stanse der. Hvorom allting er har han nå greid å rote seg ned i Paris sentrum, ville bare ha seg en entrecôte, og sitter nå og pirker i maten. Han ser ikke noe annet for sitt indre øyne enn hvordan disse krypene var som levende, han ser for seg de slimete sneglene på hagestien på Gjerstad etter et regnvær, og han fryser på ryggen når han tenker seg disse sneglenes mager, fulle av ekkelt gørr og tiss. Han tør ikke å si ifra til servitøren, han tør ikke å spise, han tør ikke å strekke på hodet for å se hvilken vidunderlig by han ved et uhell befinner seg i. Nils-Johnny Gløersen savner Gjerstad.

Smak, Nils-Johnny. En liten bit, bare. Riktignok smaker det mest av hvitløk, og riktignok føles det kanskje uvant, men kan du ikke prøve? Jeg kunne, som din forfatter, ha kommandert deg til det, men det har jeg ikke lyst til, og dessuten har du et anstrengt forhold til kommandoer. Men prøv. Jeg skulle sittet der tvers over deg, pirket sneglekroppen ut og smattet:
– Herlig, Nils! Skål for oss i denne vakre timen!

Strekk deg mot vinduet, Nils-Johnny. Se ut på en metropol som smiler selvsikkert og vennlig hver eneste dag, som ønsker deg velkommen og vil at du skal bruke alle sanser. Sanser har du nok av, Nils-Johnny, bare du kjenner etter. Gjør det. Kjenn etter. Så da slipper jeg deg av her, Nils-Johnny Gløersen, i din drøm. Jeg på min side skal tilbake så snart jeg kan.

10 tanker om “Kjenn etter, Nils-Johnny

  1. Nei, så pinefullt å være Nils-Johnny Gløersen nå.
    Om han bare hadde en venn som deg der, sammen med seg. Da hadde han i det minste kjent noen form for tilstedeværelse, på et helt fremmed sted. Og gikk det fremdeles trådt med den escargoten… Med en kamerat å bekjenne det for, at han misforsto. Høre seg selv si det med helt vanlig stemme.
    – Tror du han ville våge å be om en «ny» entrecôte?
    Man fikk nesten unne han å glemme de sneglene. Glemme Gjerstad og være i Paris en liten stund.
    Det hadde vært flott nok, tror nå jeg. 😉

  2. Nils-Johnny har det formodentlig like jævlig som min ti år gamle sønn hadde det da han var i Spania og bestillte det samme som faren sin: Squid.
    Problemet var at han hørte; spyd, ikke squid. Grillspyd er godt.
    Jeg ser fremdeles ansiktet hans da tallerkenen ble satt foran han. Og blekkspruten var hel, og kokt – men ikke i olje. Farge: skummetmelk-blå. Det var ikke gyllne kjøttbiter som lå på tallerkenen, men et lik! Selv den mat-modige faren grøsset.
    Han slapp å spise. Det ble grillspyd til slutt 🙂
    Nils-Johnny får overlate restaurantstolen til oss som elsker Paris, snegler og hvitløk.
    Jeg melder meg herved frivillig som Nils-Johnny-vikar.

  3. Det finnast nokre ClausÅgar og Linner som har hemma nokre Nils-Johnnyar og johninner rundt om 🙂

    Artig forfattervinkling her. Får stor sympati med Nils-Johnny .Kanskje han hadde trengt selskap?

    🙂

    • Lurer på hvorfor de fleste interrailminner er omtrent slik. Interrail skulle være frihet. Istedet ble det overfylte tog, ståplass mot spanskegrensen, søvnløse netter i pisseluktende jernbanekvartaler.

  4. Du vet, jo oftere du reiser jo større er sjansen for at noe før eller siden skjærer seg…
    Beste del av samme interrail var en hel uke vi tilbragte i Brighton.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *