September, 1986.

– Har du bestemt deg? spurte jeg og strøk henne over nakkeskinnet.
– Jeg har bestemt meg. Nå har jeg bestemt meg, sa hun og strakte seg i sengen.
– Nå ble jeg lettet, svarte jeg.
– Du lukter godt.
– Hva lukter jeg?
– Meg.
– Beskriv, svarte jeg.
Og hun beskrev. Hun hadde en forbløffende evne til å lukte nyanser. Hun kunne peke på en finger og tidfeste lukten til klokken 0330, for det var da en flokk kanadagjess hadde passert over hyttetaket, hun kunne trekke hodet mitt mot magen hennes og fortelle at slik luktet det da solen kjempet seg over åskammen og det gikk voldsomt for meg, og hun tok over og fant takten, og hun kunne vri på hodet og la meg lukte henne i nakken der jeg hadde grepet tak i henne en halvtime senere og trukket våte streker diagonalt fra glatt hud og reserverte stoppesteder opp mot hårfestet. Slik kunne hun beskrive.
– Og nå har du endelig bestemt deg? gjentok jeg.
– Ja. Ja, det har jeg. Jeg skal definitivt bli kommunist.