Det tyngste lasset

Jeg bråvåknet i formiddag og tenkte: Står det virkelig en engel der i vinduet? Jeg skulle ønske jeg kjente en engel, som satt en morgen i vinduskarmen med vingene sammenslått. Engelen skulle spurt om det var noe jeg ville si, eller bekjenne. Og jeg skulle bekjenne, og denne engelen skulle fylle hele seg med min anger og mitt håp for nye tider, bre vingene ut og fly avsted som et sendebud, og jeg skulle sette alt håp inn på at engelen skulle komme velberget fram med lasten til rett adressat. Jeg skulle så mye ønske at jeg hadde en engel. Men jeg så ingen engel i vinduskarmen, derfor må jeg fylle sekken og gå den veien på egenhånd. Og det er nok det ærligste. For dersom det var som jeg trodde, at det stod en engel i vinduskarmen ut mot den åpne gaten i morges, var det vel det den ville si.

3 tanker om “Det tyngste lasset

  1. Du berører meg på så mange måtar med dine ulike tekster. Dette trur eg er den nydligaste og vàraste eg har lest her inne med deg,kanskje fordi den treff så sterkt eigne ynskjer om ein engel i vinduskarmen.
    Men du,eg trur engelen er med i sekken.

    Marieklem i kvelden

  2. Engler i hverdagssko kan også brukes til bekjennelser, vet du.

    De beste er imidlertid dem man får tilsendt. De som kommer til deg fordi noen som er glad i deg har sendt dem til deg. De er de beste. Jeg savner det litt, kjenner jeg… «Ikke vær redd, banet. Jeg skal sende en engel til å passe på deg..» Jeg må rette det fra litt til mye.

  3. Jeg håper inderlig at du slipper inn og at innholdet i sekken ikke er verre enn at det kan tas fram og sorteres… er du heldig kan og får du vende tilbake gjentatte ganger. Engler skal ikke gjøre denne jobben. De skal i beste fall gi oss håp. Livet..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *