På bloggen er det ikke virkelig

Jeg er et hutrende menneske. Jeg kan småfryse ute i storbyen og likevel ikke bli kald, men jeg går forbi mannen som selger Sydsvenskan og vet at det like gjerne kunne vært meg. Nedslått blikk viser ham med all tydelighet at dette er ikke jeg del av. Jeg er del av dem som ikke havnet der. Men hva skiller ham fra meg? Bare tilfeldigheter.

Vi skulle være den nye vinen. Det nye og fremgangsrike mediet blogging skulle bli maktfaktoren i Norge, javisst, jeg kjente det selv på kroppen. Vi skrev dype tanker om følelser og omskiftende liv, vi skrev om hvordan verden skulle være og hvordan vi selv kunne forandre den. Fem år etterpå har ingenting av dette blitt virkelighet. Radioundersøkelsen av 2010 forteller for bloggerne et nådeløst språk om hvordan også de unge vender tilbake til steinkakemediet radio. Til tross for Facebook-aksjoner mot lisensen ber folk om å få beholde tv-apparatet når Lisensavdelingen banker på døren. Dokumentarbøker med mange års fysisk fot-research inntar salgslistene. Men mediene har fått skarpe krav om å følge med mot kveldsvakt: Mediene refererer motebloggerne, som havner på trykk med gammeldags trykksverte i bytte mot copyright på forlengst egne publiserte bilder.

Jeg kjenner to tidligere framgangsrike motebloggere som plutselig en dag fikk nok av maskeraden. Det var et maskespill på flere plan: Ikke bare måtte de fiffe seg opp hver morgen for å tilfredsstille kravene til massene, som ved sine datamaskiner stod opp til håpet om enda en gang å se sine forbilder nysminkede og klare for verden. Men de måtte også sitte og se på kommentarfelter som økte i omfang og mengde, i hundretalls hver dag, tilbakemeldinger de ikke maktet å besvare eller ta inn over seg, av den enkle grunn at intet var sant. Det var sant at kommentatorene stod last og brast, men forfatterne selv følte seg innestengt i et stadig økende press mot å være seg selv. Problemet ble at de ikke var seg selv. Ingen kan være seg selv livet ut. Der har vi et felles møtepunkt, både de som er atten og vi som er over førti. De to motebloggerne forsvant sporløst og kom aldri tilbake.

Vi fortalte gjerne om ungdommens naivitet og gav dem gladelig råd på veien mot nettvett. Men hvordan er det med oss i øvre alderslag? Andre og mer erfarne bloggere forteller om tilsynelatende nettverk av lojalitet og gjensidig kommentarvilje, som en dag tok slutt så snart man inngikk andre allianser eller begikk feilgrep i sine liv. Da forsvant lenken og det tilsynelatende samholdet, til fordel for slarv og eposter og Facebook-meldinger til bruk i nye nettverksbygg. Men dersom disse fallerte bloggerne så på statistikkverktøyet på hvem som leste en daglig, viste det sitt tydelige elektroniske språk om en fortsatt vilje til følge og en kikkermentalitet som konkurrerer med kjønnsdriften: «Jeg lenker ikke til deg lenger, men jeg kikker gjerne for å vite hvordan du tar det.» Lojaliteten ligger et klikk unna, et eneste klikk og du er ute av vennskapet. Og vi møttes i virtuelle rom der siste rykte kommer opp som del av dagens underholdningsagenda. Slik er den voksne bloggverdenen, for dem som ikke holder seg for god til det.

Jeg synes ikke det er det minste merkverdig at de etablerte mediene er forvirret: «Hvem er egentlig Norges beste blogg, for hva er det de holder på med? Hva mener de vi skal gjøre?» Jeg som kjenner spillereglene så godt forstår ikke hvorfor vi gikk rundt og sutret for et par år siden og ikke kunne skjønne hvorfor ingen forstod oss. Vi skulle jo være den nye vinen. Men vi ble en selvopptatt gjeng med motebloggere av intellektuell rang. Slik brukte vi nettmakten som voksne, i det skjulte, bak linjene, og vi skyldte gjerne på at etablerte medier «misforstod» eller «ikke skjønte hva blogg egentlig var».

Jeg vil slå et slag for de store linjene i livet, de mennesker som står på en flyplass og venter, de som står med en brødskive i hånd, enten man er nitten eller femti, de som tar en usminket og åpent imot, og de som kommer med en avis nedstukket i en veske når livet er som verst: «Ta denne avisen, en parantes i livet, men den er til å ta og føle på, og jeg vet at du liker det som kan føles, for du er av oss, du hører ikke hjemme der ute.» Så kan man kjenne på lukten av trykksverte og hardt arbeid og søvnløs natt, verkende armer og tungsinn og vite at det er sant, og føle en tilhørighet mot andres antakelige depressive tanker og katastrofer. Andre har også hatt en søvnløs natt.

Kanskje er deler av svaret å finne i at vi bloggere aldri var ute i den virkelige verden. Vi satt bak våre tastaturer og skrev våre betraktninger, vi bygde våre nettverk, mens journalistene stod ute på oljeplattformene, i sydvesten på kaia i Haugesund, eller var i en båt på vei mot stormen i sørvest og spydde ut vågen, eller snakket med en alenefar på vei mot undergangen, eller forfulgte en skjebne på vei på sykkel til døden, mens vi satt og kjente på følelsene våre. En eneste gang i mitt liv har jeg sett en orkan komme over fjellene. Det ble aldri noen himmelstormende bloggpost av det. Det ble bare et pust i sivet og et telefonintervju til et menneske som var like livredd som meg selv. Jeg har forståelse for at slikt blir det ikke dagsorden av. Jeg har en god forståelse av at nettklikk og motekontrakter ble for fristende for dem som satt alene igjen på desken: «Når alle de andre er ute, hva kan vi som sitter inne lage saker på?» Hva kan Fritt Ord legg vekt på, når mange observatører forteller om et ikke-eksisterende etisk forum, bare eksistensielt føleri?

Sant vennskap og ektefølt virkelighet sitter aldri i nettverkskortet. Sann takknemlighet for livet i sin enkelhet ligger i en hverdag uten sminke, men med fiskeslo på fingrene og brunost på skiva, i kamp mellom løgn og sannhet, det er å stavre seg pesende opp en skibakke, der et ord er et ord og en klem er ektefølt og uten baktanker eller smisk. Jeg håper og vet at det til sist er det motebloggerne vil kjenne, og jeg er har stor tro på ungdommen. Så kan vi komme tilbake til bloggen og håpe på at vi blir trodd når vi forteller sannheten om virkeligheten der ute.

5 tanker om “På bloggen er det ikke virkelig

  1. Er det bare fiskeslo på fingerne som er virkelig, Jakob? Bare fysiske anstrengelser og ærlig arbeid? Er tanker og følelser bare eksistensielt føleri? Hva mener du egentlig med sannhet og virkelighet? Det første jeg tenkte da jeg leste dette innlegget var at det minnet meg om gammel kraftsosialisme, der industriproduksjon er eneste ekte verdiskaping, fysiske produkter teller mer enn tjenester og tanker. Er ikke virkeligheten litt mer sammensatt enn som så? Tastaturfingre og stive skuldre, bleke kontoransikter, surrete tanker er også en del av virkeligheten? Så selv om ikke blogging nødvendigvis forandrer verden, kan det vel ha verdi? Det kan jo forandre litt hos den som skriver eller leser? Plante en ny tanke, vri på et perspektiv, gi en god opplevelse. Det er da noe, uavhengig av statistikker, antall kommentarer og vaklevorne virituelle nettverk? Blogging er også virkelighet, både den med og uten sminke.

    • Jeg av alle har aldri vært noen som syntes at kraftsosialismen var noe å bygge framtiden på. Jeg bare etterlyser ett eneste oppslag der vi bloggere utgjorde en forskjell mot kvalitetsjournalistikk av ypperste klasse, betalt av egen lomme og egenintegritet, ikke av statlige eller finansielle institusjoner elller gode intensjoner.

  2. Det rareste her er at du skiller så skarpt mellom nettliv og virkelig liv. For mange av oss har bekjentskap på nett ført til bekjentskap og iblant vennskap i det virkelige liv. Jeg skjønner at slikt er lettere når du bor i en stor by hvor mange andre bloggere bor, men det virker veldig gammeldags å dømme kontakter etter hvor de har oppstått? Jeg tror ihvertfall ikke det er noe ungdommen gjør.

    • I en storby finnes mange sjeler som lengter og har lengtet etter det gode liv, som ikke ser på tilbakekomsten til bygda med store tanker om fremskrittet som noe stort håp. Mye av ungdommen blir lokket tilbake med virkemidler som kunne vært tenkt på syttitallet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *