De hadde aldri noe ønske om å bli veteraner eller krigshelter av landet. Jeg så dem bare som en stadig økende kø i rekken mot glemselen. Å leve side om side ved dem var en stor ære for meg og dem som rakk å møte dem. De er få om ingen tilbake. Menn og kvinner som om ikke lenge bare står tilbake som komma i historiebøkene, de fleste av dem kom aldri dit, men som medhjelpere til storslåtte aksjoner i bindsterke verk om krigen. Det var en stor glede å leve ved siden av dem så lenge de fantes, disse kjemperne mot frihet og den dagen da alt var over.

Jeg har væt så heldig å få se bildene deres. Av avrevne armer og bein, og hørt dem fortelle om en lengsel mot den dagen alle var frie. Jeg vil hedre dem som tok den risikoen, i 1941, et år vi ikke minnes som noe annet enn et år i en historisk kalender, ingen minnekalender verdig.