Linjerenseren

Tomt dokument, tekoppen er full. På jernbanelinja kryper et vedlikeholdslokomotiv mot byen, sakte fart, sakte fart.
– Hallo, jeg er linjerenser, roper han kanskje fra et nedrullet vindu.
– Hallo, linjerenser, svarer jeg kanskje.
– Skriv om meg.
– Jeg orker ikke. Ikke i dag.
– Det gjør du såvisst. Du kan ikke så mye annet enn å skrive, jeg kan ikke så mye annet enn å rense toglinjer, så da får vi gjøre det beste ut av det.
– Får vel prøve, da. Du er altså linjerenser. Du kjører sakte linjelangs og gjør hva?
– Mye forskjellig. Skinnesliping og rens av pukk som ligger mellom svillene. Sånn at den vanlige trafikken kan komme trygt fram.
– Dette er jo bare tull. Jeg sitter her med tekoppen og tror at jeg snakker med en linjerenser.
– Fint vær i dag.
– Dette dokumentet kaster jeg så snart du har kjørt forbi. Det er teit.
– Men må alt som ruller ut fra et snekkerverksted være så perfekt? Holder det ikke bare å skissere noe, rense, være på sporet?
– Det er bare dumme ordspill. Gi deg.
– Som du vil. Men ville bare stanse opp og si hei.
– Tipper at jeg er dum nok til å publisere det, også.

3 tanker om “Linjerenseren

  1. Det er langt fra «bare dumme ordspill». Jeg forstår det som en måte å tillate seg å være på, kjempe. Jeg synes ikke det er så lett å ta tak i muligheten for å skape et møte. Kanskje lettere at tanken på og frykten for møtet ta fra meg muligheten til å skape det. For et møtepunkt blir det jo alltid…

Legg igjen en kommentar