Linjerenseren

Tomt dokument, tekoppen er full. På jernbanelinja kryper et vedlikeholdslokomotiv mot byen, sakte fart, sakte fart.
– Hallo, jeg er linjerenser, roper han kanskje fra et nedrullet vindu.
– Hallo, linjerenser, svarer jeg kanskje.
– Skriv om meg.
– Jeg orker ikke. Ikke i dag.
– Det gjør du såvisst. Du kan ikke så mye annet enn å skrive, jeg kan ikke så mye annet enn å rense toglinjer, så da får vi gjøre det beste ut av det.
– Får vel prøve, da. Du er altså linjerenser. Du kjører sakte linjelangs og gjør hva?
– Mye forskjellig. Skinnesliping og rens av pukk som ligger mellom svillene. Sånn at den vanlige trafikken kan komme trygt fram.
– Dette er jo bare tull. Jeg sitter her med tekoppen og tror at jeg snakker med en linjerenser.
– Fint vær i dag.
– Dette dokumentet kaster jeg så snart du har kjørt forbi. Det er teit.
– Men må alt som ruller ut fra et snekkerverksted være så perfekt? Holder det ikke bare å skissere noe, rense, være på sporet?
– Det er bare dumme ordspill. Gi deg.
– Som du vil. Men ville bare stanse opp og si hei.
– Tipper at jeg er dum nok til å publisere det, også.

3 tanker om “Linjerenseren

  1. menneskemøter,
    menneskesyn

    å sjå,
    bli sett

    eit smil,
    eit hei

    gi,

    bekrefte
    bli bekrefta

    eit takk
    for ditt blikk
    og di formidling

    Marieklem

  2. Det er langt fra «bare dumme ordspill». Jeg forstår det som en måte å tillate seg å være på, kjempe. Jeg synes ikke det er så lett å ta tak i muligheten for å skape et møte. Kanskje lettere at tanken på og frykten for møtet ta fra meg muligheten til å skape det. For et møtepunkt blir det jo alltid…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *