– Tror du verden går under? spør jenta.
– Ja. Om et år, svarer venninnen mens t-banen kjører inn på neste stasjon.
– Hva skjer da, når den gjør det? vil den første vite.
– Tiden stopper.
– Virkelig? Stopper tiden?
– Ja.
Jeg sitter stille og husker hastig tilbake på våre egne dommedagssamtaler, M og jeg, to ungdommer, det var vel på denne tiden i 1982, det var snøslaps, vi stod og sparket i den råtne snøen etter skoletid:
– Det sies at verden går under, sa han eller jeg.
– Næ. Når? svarte han eller jeg.
– Om to år.
– 1984?
– Ja.
Verden var ufokusert preget dels av orwellsk dysterhet, dels av advarsler om en pengegalopp som ville føre oss alle inn i ulykka. Tjueni år senere, og ungdommen er like bekymret, men noe har de likevel snappet opp, de to på t-banen:
– At verden skulle gå under har de sagt mange ganger, sier den første til den andre. Så glemmer de hele saken slik ungdommer skal gjøre, de snakker halvveis i onomatopoetikon, halvveis i ord, den første forteller at hun ble bitch-blikket i går, og det kan nok føles litt som verdens undergang, det også, tenker jeg.
Med en halvferdig tekst klar til levering for oppdragsgiver blir jeg distrahert av toner fra en trompet. «Han skal åpne perleporten» lyder utover fredagsettermiddagen. Javisst, om det skulle være så ille at verden går under en gang, så er det i det minste tonefølge på veien. Det er noe galt med det venstre øyet hans, antakelig er han blind på det, han har satt en tursekk foran seg, og jeg blir stående der mens han spiller «Jesu bleibet meine Freude«, et verk jeg kjenner meget godt. Han spiller vakkert, ikke fordi han er god teknisk, men han spiller vakkert for meg. Bach skrev dette verket som trøst mot at verden skulle gå under, også den gangen.
– Du spiller vakkert, sier jeg, og fisker fram penger.
– Takk, men jeg samler ikke på penger, smiler han og vil ikke ha. I sekken har han bare det vi alle har.
[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/03/sergeltrompet.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/03/jesu.mp3[/pro-player]
Jeg trodde aldri vi skulle runde 2000-tallet. Det var forventninger om Jesu gjenkomst, fra skolen fikk vi høre om global oppvarming og globale kriser, hjemmefra om urettferdigheten i verden som snart skulle slå tilbake. Så var det datasystemene som skulle svikte, biologiske våpen i midtøsten. Dommedag kom i mange varianter.
Nå er vi 11 år på «overtid». Verden har forandret seg, men menneskene er de samme. Og jeg har lært litt, at mennesker overlever det meste og hverdagen kommer tilbake.
Kanskje kommer det litt an på hvor man bor. I Japan kom en slags dommedag på fredag.
Jeg har etterhvert funnet noen gode blogger å lese., men det er ikke bare bare å orientere seg i verden. Jeg kom over din ved litt slump! Og slump skal vi jo ha av og til. Du skriver alltid godt, en nytelse å lese! Vender stadig tilbake til «Bekymringer gjennom tiden» .. Teksten er suveren i sin enkelhet og jeg lytter med andakt til “Jesu bleibet meine Freude“. Søndagsklem!
fra Jartrud
Hei, Jartrud, og velkommen hit.