Postludium

Varanger, mars 1996.

– Mormor, du sovna.
– Ja, jeg gjorde visst det.
Hun strekker beina knakende ut mot gulvplankene, retter på brillene og myser mot vegguret:
– Er ho så mye allerede?
– Ja, vi må kjøre. Hurtigruta er inne om en halvtime, sier kvinnen i sofaen og reiser seg:
– Det er kjølig, jeg skal hente den tjukke kåpa di.
– Hurtigruta er forsinka, svarer hun.
– Jeg har satt nokka blomster på gjesteromsbordet.
– Jasså. Hva slags blomster?
– Bare en enkel bukett snittblomster.
– Hva slags farge?
– Hvit og gul.
– Gul. Ja, det går mot påske.
– Ja. Kom, så kjører vi ned på kaia.

MS «Nordstjernen» skjærer bølgene med tynne drefs inn moloen. Hun får hjelp til å rette på skautet, det har vridd seg over høreapparatet. Den brummende lyden av maskin som blir slått revers flyter lavfrekvent inn mot kaistolpene. Skipssiden glir nærmere, som en svart vegg. Det står en gammel mann på akterdekket. Duffelcoaten hans er våt, han må ha stått lenge på dekk i sjøsprøyten inn leia. Er det flo? Nei, det er fjæra sjø, «Nordstjernen» ligger lavt mot kaia. Den hvinende, knirkende lyden av stål som legger seg mot bildekkene langs kaikanten. Mannen på akterdekket – alene – han er våt i ansiktet – stakkars mann, han fryser. Landgangen settes i. Mannen på akterdekket – han går forover med faste skritt – blir borte bak relingen – kommer fram igjen – går forover. Forover. Forover. Brun koffert. Høreapparatet suser – eller er det vinden, det er ikke godt å si.
– Guten Abend, Ingrid.

Skrevet som siste del av historien.

Første del: Telegram
Andre del: Særmeldinger
Tredje del: Den glemte dagen
Fjerde del: Forglemmegei
Femte del: Alt skulle bli annerledes

Og sjette og siste del altså over.

4 tanker om “Postludium

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *