Jeg er ikke sikker på hvor disse villfarelsene kom fra og eksakt når de materialiserte seg første gang – men jeg husker hvor jeg var da jeg kjente det som sterkest: på toppen av en rull takpapp. Definitivt hadde jeg helt bestemt meg, jeg skulle bli sirkusartist.

Kanskje ikke noe spesielt med å balansere på toppen av en rull takpapp, neivel. Men i skjerpende retning legger jeg til at denne rullen med takpapp stod øverst på et parti av et tjuetalls andre ruller takpapp, fem-seks meter til værs, og jeg var knapt ti år. Dette var ikke spesielt ønskverdig, jeg fikk klar beskjed om ikke å ødelegge takpappen, den skulle legges så snart det ble finvær.

Finvær var det fryktelig, fryktelig ofte på syttitallet, pleier vi å si mens vi hytter mot værgudene av i dag. Men vel så ofte minnes jeg tre-fire grader i juli, og jeg forbinder dette sommerværet med gråspurv, virrete gråspurv, monoton gråspurv, flaksende gatelangs. Langt mer disiplin var det i teltet hos Cirkus Merano, en nykommer i sirkusverdenen, der flakset det ingenting planløst omkring, der var det orden, hester som hadde lært seg et og annet, og direktør Knut Dahl selv som alltid smilte, jeg mener å huske at han hadde fiolett dress? Trapesartistene var fryktløse luftbaroner og -baronesser, de hentet springfart fra stigbrett og stålstenger høyt, høyt der oppe – suste tvers over manesjen og stanget nesten i taket før de slapp seg løs, synkront, fra hver sin side, og byttet plass i luften. Ikke som gråværsdagenes gråspurver, mer som solskinnsdagenes låvesvaler  som kastet seg rundt og fløy i roll for å få fatt i ei steinflue.

Jeg kommer på alt dette nå fordi jeg hører Elvis Presleys siste plateinnspilling. Det var juni 1977, to måneder før han gikk bort. Han ble i manesjen til siste utblås. Jeg var knapt ti år, balanserte på takpapp, men det ble med det.

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’video’]http://www.youtube.com/watch?v=LZ4rznuF0Q8&feature=related[/pro-player]