Men vi kan jo late som. Er dere med på den?

Mars, 1963.
Det stod en halvtom flaske Martini på langbordet. Han lente seg over, skjenket i glasset, rettet på skinnjakkekragen:
– Det er du som er Viggo.
– Det vet jeg. Og du er ganske stein.
– Dust. Er jeg vel ikke. Jeg heter Sigurd.
– Vet jeg vel. Jeg bare bølla. Skål.

Lokalet var så fullt av folk at brannvesenet utpå kvelden hadde måttet gi dispensasjon fra brannforskriftene og innkalle ekstra vaktmannskaper. De som ble oppringt var ikke tunge å be: Gratisadgang til konserten, og da gjorde det ingenting å måtte stå bakerst. Lyden bar godt uansett. Selv voksne karer var forholdsvis imponerte over at bygdelaget hadde greid dette. Fredagskvelden lå lett og gråblå over bråtinende åser. En tykk stripe av røyk fra talløse Pall Mall og Lucky Strike fløt sidelengs med trekken fra inngangsdøren, der folk stadig vandret inn og ut i påvente av neste spillesett.

De to ungguttene ved langbordet skottet oppover mot scenekanten. Martinien skvulpet løst i glassene.
– Første sett var bra, sa han som het Sigurd og ikke var stein.
– Syns du? Søtsuppe-dilldall, og kordamene hyler som griser i slaktetida, svarte han som het Viggo og knipset en ølkork over bordet.
– Gi deg, den der kunne truffet meg i øyet! sa Sigurd og kastet korken tilbake.
– Du går i annen real, du, fortsatte Sigurd og gliste skrått over den grønne Martinien.
– Og du har dumpa, kom det fra Viggo.
– Det er ingen skam å dumpe, sa Sigurd, og noe dro over ansiktet hans.

Et slagsmål ble stanset på vei mot disken med blandevann av to røslige ordenvakter i mariusgenser. Tilløpet ble løst i minnelighet over ei skinnkledt lerke. Fire jenter trakk seg hvinende mot scenekanten da bassisten og trommisen kom fram og dro mikrofonledningene på plass igjen til andre sett. Noen så mot langbordet.

– Hvor har du kjøpt den skjorta? spurte Viggo. Noe sang i ham.
– Har fått den. Ei tante oppe i Grong.
– Den er kners.
– Takk, svarte Sigurd og la venstre hånd på flaska.
– Jeg mener det, svarte Viggo og trakk seg bakover da hendene deres uforvarende møttes i to vedvarende sekunder:
– Jeg er snart full nå.
Sigurd svarte ikke, ansiktet hans fikk et vaktsomt, blålig skjær. Men det var vennlig.

Brannvakta bak stengte inngangsdøren, folk summet seg på plass langs rekkene av bord og stoler. Dansegulvet ble ryddet for samtaler om fjorårets Cubakrise, om «God aften, mitt navn er Cox» og om en og annen som hadde kommet i uløkka og flyttet til byen. Nat King Cole steg fram på scenekanten, vippet med lakkskoene, strøk håret bakover, bukket og satte seg ved pianoet.

– Du er full, du! ropte Viggo over bordet.
– Er jeg vel ikke! ropte Sigurd tilbake, han luktet Aqua Velva og brylkrem.
– Nå danser de, svarte Viggo.
– Vi kunne danse, sa Sigurd og lot som om han så på dansegulvet.
– Ja, det kunne vi. Men det er bare fordi vi er fulle, svarte Viggo.
– Kom igjen, da. Hvis du tør.
– Tør alt, jeg.
Ungguttene reiste seg ustøtt fra hver sin ende av langbordet. En hånd mot en hånd. En håndflate mot en korsrygg. Det luktet brylkrem og Aqua Velva og noe de ikke greide å plassere. Men det var jo bare på tull, ikke sant. Og fordi de var fulle.

Finnes også som lydfortelling:

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/03/kveldsfest.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/03/natkingcole.mp3[/pro-player]