Han hadde bart. Kort, grå bart som han akkurat hadde fått et anstrøk av potetsalat i. Men han oppdaget det raskt, smattet og strøk salatbiten vekk med et diskret serviettsveip.
– Jeg vil bare nok en gang gjenta at jeg har en ost der borte, hvis du ikke er mett, betrodde han meg med et ivrig nikk mot disken.

Dette var for noen år siden. Jeg hadde blitt sittende ved siden av ham ved en tilfeldighet. Noen bekjente hadde invitert meg bort, og der satt denne gråstenkede mannen plutselig på høyre side av meg med et svisj:
– Jeg har en ost der borte. Kanskje den vinner en pris, jeg har forsket lenge på den! sa han lavt, men svært intenst.
– Hva er det som er spesielt med den? spurte jeg. Det hvilte en slags uro over lokalet der matkonkurransen fant sted. Et band forsøkte å komme til orde, men druknet etterhvert i etterdønningene av en sydenbrun mesterkokk som hadde fortalt, og illustrert, forsamlingen varm med støyende historier om sine møter med akevitt. Dette var i en liten landsby ved Varangerfjorden og falt forholdsvis vel i smak. Hun som spilte trommer var avmålt og sliten, bassisten var innestengt bak en velmenende og geskjeftig vokalist, mens pianisten på sin side bare hadde forsvunnet sporløst. Det fløt en stigende elv av promille langs dresskledte buksebein og skjødesløst påkledte kjoler.

– Hva det er med denne osten? gjentok mannen nesten forurettet. Han smattet:
– Den er produsert av melk fra ti av mine beste kyr. Hele hemmeligheten ligger i kyrne. De står ikke til knes i skitt og lort og vanskjøtsel, å nei, mine kyr får den beste omtanke og melkes på minuttet hver dag! sa mannen og pekte ut i luften.
– Jeg må nesten smake på denne osten din, svarte jeg.
– Ja, gjør det, du vil bli overbevist med én eneste gang! ropte mannen. Han la armene i kors og lente seg tilbake mens han kikket ut over det som nå til forveksling hadde begynt å få farger som et julebord ved bong-tid.
– Tenk at jeg endelig er her, og at nå sitter de og spiser osten min! sa han og strålte med et fredfullt smil.

Jeg fikk dessverre aldri smake denne osten. Da jeg endelig kom meg til disken i en endeløs kø, var osten som sporløst forsvunnet bak oppstablede tallerkenrader, brødfat, ustø nylonkjoler og fallert dressmote fra Cubus. Alle satte sjøbein mot dansemusikken, som var eksperimentell og aldeles feilbestilt for anledningen, men ufattelig politisk korrekt for datidens satsing på nordområdene. Mannen med den fantastiske ost vant heller aldri noen pris. Prisdrysset falt som vanlig på den tiden over firmaer med høyglansede brosjyrer med Barents strategisk inndesignet i firmanavnet, flerfarget språkdrakt og elendig engelskoversettelse. Men mannen med osten kom med drømmen sin denne kvelden. Og alt har sin pris, også drømmer. Han fikk ikke engang kjøregodtgjørelse.

Langt senere fikk jeg, inne i mitt hode tror jeg det var, en tanke om at denne mannen dro hjem til sitt, solgte gård og grunn med kyr og det hele og flyttet til Ystaoset eller Austaoset, hvor han opplevde stor suksess. Bandet, derimot, spiller politisk korrekt den dag i dag.