Linjeskift. Nytt kalenderark.

Jeg forholdt meg taus i går. Det var narrenes dag, og hva jeg enn skrev ville få ha trodd meg. Gårsdagen var den dagen i året der verden har satt i system at ingen egentlig kan tro på noe som helst – som om det ikke er nok slike dager i året fra før av.

Hva som ikke var aprilsnarr i går var eksempelvis det store oljefunnet på kysten av Finnmark. Slikt spøker man ikke med. Det var sant at Statoil har truffet rett på et digert felt tjue mil utenfor Ingøy. Det er anslagsvis 500 millioner fat olje der, skriver Statoil i en munter pressemelding. Et flerfoldig hurra lød i departementskorridorer og fra ordførerkontorer mot helg. Dette var hva jeg skulle sagt i går, på narrenes dag.

Det er mye man kan bruke 500 millioner fat olje til, og jeg tror det er bruk for hver dråpe. Man kan for eksempel lage stadig mer plastemballasje og innpakning til irritasjon. Det er for meg uforståelig at frossen seifilet er pakket i enkel papp uten plast, mens en datamus er vakuumpakket, og uansett hva man åpner pakken med ødelegger man bruksanvisninger og garantivilkår. Ikke at man trenger garantivilkårene, forsåvidt, der står det bare at garantien gjelder ubrutt forpakning.

Bærefutteralet til hodetelefonene jeg kjøpte i går var av en slik karakter. Hodetelefonene selv var av god og rimelig kvalitet, fyldig bass og ettertrykkelige mellomtoner som kan bære Bachs cellosuite nr 1 i G mykt og duvende forover – jeg hører på den nå. Men det fulgte med et futteral, hastig sydd i plast, det var gjort forsøk på en smakløs skinnimitasjon, men det var ikke godt å si hvilket dyr dette skulle imitere. Uansett er det et ekkelt dyr.

Futteralet var ikke bare stygt, det var også for lite, eller også på millimeteren stort nok. Min indre stoppeklokke tok tiden mens jeg forsøkte å få hodetelefonene inn i etuiet, jeg tror tiden stanset på et drøyt minutt. Holder man på med slik fikling lenge nok og mange nok ganger er det innlysende hva som skjer: Det oppstår vakkel i ledningene. Ordet ‘vakkel’ står ikke i Bokmålsordboka, men er et faguttrykk for dårlig kontakt i elektroniske komponenter. Driver man med slik nevling i et års tid, kommer ledningene til å ryke. Jeg satt med futteralet i fanget og undret meg over hva slags søppelsortering det skulle i – det var et tøystoff på innsiden, og dermed ikke bare plast. Jeg tror rett adressat ville vært Fretex, for dersom mange nok leverer inn slik futteraler, kan et menneske en dag kjøpe opp et helt parti og sy seg regnfrakk. Men det ble den ordinære søppelbøtta. Dette og mye annet kan man bruke 500 millioner fat olje til.

Et manuskript tar form. Jeg går linjelangs, noen ganger lett og lystig, andre ganger slepende og i tvil ved hvert setningsskifte. Stryker ut, retter meg selv, staver meg opp som en Ove Aunli midtveis i femmila fra gamle dager. «I mitt neste liv vil jeg bli et plastfutteral», sa algen som ble til olje på kysten der nord. Det er store sjanser for at ønsket blir oppfylt. Sånn. Det var hva blant det jeg skulle sagt i går. Tilbake til arbeid.

7 tanker om “Linjeskift. Nytt kalenderark.

  1. Statoil kan dra til h… med sine funn. Vi har da mulighet til å bevare noe ….Lofoten og andre områder. Men vi lærer ikke, gjør vi vel? Fløy nettopp over Mexico-gulfen, forstemmende.

  2. Skulle gjerne hatt en sånn hydrogendrevet bil. Men, uansett hvor mange gode alternativer som kommer, klarer oljeindustrien å marginalisere alt annet. Og går ikke det, starter de en krig.
    Sånn, det var dagens konspirasjonsteori…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *