Klokkene ved Stadsbiblioteket slår tolv slag. En mann med mørk hatt halter oppover gaten. Han ser seg om. Først til høyre. Så til venstre. Han ser mistenksomt ned gaten, men tar sjansen. Det er ikke en mørk og stormfull aften. Det er nesten femten grader, og sol fra skyfri himmel. Nei. Jeg dropper å skrive påskekrim i år.

Bloggeren og journalisten Hanna Hellquist forteller i papirutgaven av Dagens Nyheter i dag at hun til tider angrer på at hun har dratt kloden rundt og sett andre ting. Hun skriver om hvordan hun reiste seg i raseri på en liten restaurant i Karlstad, skjelte ut betjeningen og bad de andre gjestene reise seg og gå sammen med henne, i protest, men til ingen åpenbar gjenklang: «Alla tittar på mig. Alla fortsätter att äta sin pizzasallad. Alla hatar mig. Allt är helt i sin ordning.» Dette var etter nok en gang å få servert overkokt pasta, servert med den største selvfølgelighet. Og det var etter å ha besøkt Jordan, med mat på et hotell der alle gjorde sitt ytterste for å tilfredsstille smak og behag. «Om jag bara hade stannat hemma», skriver hun, da hadde hun aldri hatt noe sammenligningsgrunnlag.

For mange år siden, en meget varm ettermiddag, det var utenfor Fredrikshavn et sted. Vi hadde vært på Skagen, ytterst på sandoddene, og det romlet i magen. Vi svingte syklene inn på et vertshus, heten dirret, huden var stram. En servitør dukket opp fra skyggen av en dør, vi bad om menyene. Han ble stående ved siden av oss mens vi studerte linjene, og vi fant fort ut at det ikke fantes annet på kartet enn biffstrimler i en rekke varianter. Han ante at vi var i ferd med å ombestemme oss, satte pekefingeren på noe jeg tror var et tilfeldig valgt sted i den tynne menyen:
– I dag anbefaler hovmesteren denne!
Det var egentlig ikke noe annet enn enda en variant av biffstrimler, men han fortsatte:
– Dette er virkelig en delikatesse!

Nokså stumme godtok vi anbefalingen. Det var helt greie biffstrimler, anrettet med pommes frites og kinakål. Vi følte oss tilfredse med vårt valg, eller rettere sagt hovmesterens. Dernest begynte vi å fable om dessert. Servitøren kom med menyen nok en gang, og i den kunne vi konstatere at det ikke var noe som fristet en tidlig sommerkveld: Varm eplekake med krem hørte hjemme på andre tider av året enn en dag med solfaktor tjue. Vi kunne vel tenke oss is. Men is, det stod ikke på dagsordenen. Dere har ikke is? Servitøren la armene fornærmet i kors:
– Nu. Så. Har ikke vi is? Jeg skal fortelle dere at vi har Danmarks beste is. Landets beste iskrem, har vi. Et øyeblikk, la meg snakke med hovmesteren.

Det gikk ti minutter, kanskje så mye som tjue. Vanskelig å si når en dansk sommerkveld har startet sitt trostekvitter og det surrer en kveldsbris om føttene. Så var han tilbake, med to skåler alminnelig Tress, oversprøytet med sjokoladesaus.
– Se så. Iskrem. Landets beste.

På min side angrer jeg ikke på at jeg har reist. Jeg skulle gjerne husket hva det vertshuset het, for det var fullt av pågangsmot og viljen til å sette kunden fremst. Selvsagt hadde de ikke is. Antakelig hadde servitøren sprunget som en gal ut bakdøren, kjøpt en trelitersboks på kolonialen, spurtet inn på kjøkkenet og dandert det hele med sjokoladetopping. En ting vet jeg ganske sikkert, nå som tusen krimgåter skal løses i påsketiden: Det var slett ikke hovmesteren som hadde gjort det, det var han selv.