Beretningen om en virkelig helt

Klokken var 1631 i går. Jeg hadde akkurat sendt en tekstmelding, lagt fra meg mobilen på en av benkene på Sergels torg, byttet side på kaffekoppen fra venstre til høyre, det hadde gått ganske nøyaktig ti sekunder med uoppmerksomhet mens kaffekoppen skiftet side, og mobilen var borte.

Jeg hadde ikke lagt merke til mannen som satt på min venstre side, og ikke la jeg merke til ham da han gikk, heller, for da hadde jeg jo visst hvem det var. Jeg visste i samme øyeblikk at mobilen var stjålet. Den var ikke i jakkelommen, den var ikke på sitt vante sted på hemmelig forvaring, og den lå ikke på benken. Jeg reiste meg, klappet over lommene en siste gang, og sa deretter i kortfattet desperasjon til en mann som satt på den andre benken:
– Mobilen min. Den er borte.
Han satt med en årvåken mine, ordene han kom med var like knappe som mine:
– Sjekk lommene en gang til. Vent. Jeg skal se. Det var en mann her.

Jeg sjekket lommene. Korfattede ord:
– Nei.
– Vent. La meg se.

Han ble sittende:
– Vent litt. Vi skal se.
– Men…
– Hysj.
Han spanet over torget:
– Vær stille.

Synkront gikk vi side om side over torget, han kikket:
– Jeg så ham. Jeg vet at jeg så ham.

Sergels torg en solfylt ettermiddag er velfylt, jeg ante ikke at det kunne være så mye folk.
– Jeg…
– Hysj. Gå bak meg.
– Ok.
– Du er min venn, ok?
– Ja. Ja.
– Du er min sjef, ok?
– Ja.

En forsoffen, ruset mann stod ved bakeriet. Min venn sa:
– Nå er du min sjef, ok?
– Ok.
– Hei! Hei, du! Du! Kom hit!
Mannen stoppet, blikket var dypt slørete.

– Gi hans mobil tilbake!
– Vadå mobil?
– Gi ham den! Han er min sjef!

Jeg strakte armene avvæpnende i luften, ville ikke at han skulle ta fram en kniv. Men han var for ruset.
– Gi ham den.
– Vadå?
– Gi ham den.
– Vadå?
– Stå stille.

Min venn ransaket ham, det var et besynderlig syn: Den rusede mannen stod helt stille, lot seg beføle over buksene, svaiet, min venn pekte ham kontant i øynene:
– Du juger.
– Men vadå. Lägg av!
– Stå stille!
Ingen mobil ble funnet, men det var en lomme han ikke kom til, min nye venn, og til orientering: Ingen har lov til å ransake noen uten med ettertrykkelig tillatelse fra en eller annen myndighet.

Opptrinnet ble høylydt, det bevegde seg fra Plattan og inn på T-Centralen, plutselig gjorde den rusede mannen et byks, over bommene:
– Lägg av! Jag stikker!
– Følg på! ropte min venn bakover, – kom an!
– Jeg kan ringe min mobil! ropte jeg.
– Ja! ropte min nye venn og slengte meg sin egen mobil, – ring, ring!
Deretter ble de begge borte for meg i folkehavet, det var umulig for meg å fastslå hvilken bane de hadde forsvunnet ned i. Jeg stod med en fremmed mobil i nevene, hadde mistet min venn i nøden, jeg prøvde å huske nummeret til sperretjenesten i Telenor, men alt jeg fant i mitt hode var hvor jeg sist hadde sett en politipatrulje.

Dernest, i folkehavet, tenkte jeg på hvordan jeg skulle få ladet en fremmed telefon med tellerskritt: Jeg slo mitt eget nummer, men alt jeg fikk var en kvinnestemme som sa at kontantkortet ikke hadde dekning for samtalen. Gang på gang hørte jeg på denne kvinnen som sa med automatisert tonefall at denne samtalen ikke kunne la seg ringe.

Så tenkte jeg på hvor lenge jeg skulle vente på min nye venn. I to timer, i tre? Jeg fant det best å rygge ut T-Centralen, han kunne finne meg med størst sannsynlighet om jeg var bakerst, der han kunne få overblikk. Da ringte det på hans mobil.

Jeg så straks at det var jeg selv som ringte. Han sa:
– Jeg har din mobil! Hvor er du?
– Pppå Sergels torg, hvor er du?
– På-svoosj-banen i-svoosj-møt meg på-svoosj!
– Hvor da?
– Hvor er du?
– På torget!
– Ok! Møt meg på samme sted!

Ti minutter senere kom han tilbake, med tyven på slep. Min venn hadde ting å fortelle:
– Her er din mobil.
– Jeg skal si takk, og…
– Hysj. Jeg lovte å kjøpe øl til ham. Jeg måtte ta ham på t-banen. Vi var nesten helt ute i Hässelby.
– Men hörru…
– Hysj.
– Du lovade mig öl!
– Hold kjeft! Jeg snakker med min sjef!
– Men! Hörru…
– Jeg sa at du skulle holde kjeften!

Vi gikk mot bommene. Han hvisket:
– Jeg sa at jeg skulle kjøpe øl til ham. Men vet du, nå skal jeg bare hjem.

Så skiltes vi der, vi to, med utvekslede navn og telefonnumre, hver med våre tilbakekomne mobiler, og min nye venn sa:
– Jeg så på øynene hans at det var ham.

Vi gikk hver til vårt etter en klem, og begge to var vi enige om at det hadde vært en etter forholdene fin dag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *