De leker så ubekymret i parken, de tre ungene. De snakker fransk, og påminner meg om at jeg må gjenoppfriske. Men jeg forstår at den ene jenta bygger Globen i sand, gutten spør hva Globen er, hun svarer at det er en et stort, stort hus der de sang Lucia-konsert en gang. Jeg skrur sammen gloser i hodet, legger to og to sammen og får det til å bli vingt-deux. Gutten bygger en by, den andre jenta finner en pinne og lager vei fra byen til Globen, et perfekt lagspill om infrastruktur. Og ingen mas om veiavgift, gudskjelov og takk for at det fortsatt er noe som ikke handler om penger. De er i Astrid Lindgrens land, hun som sa: «La barn få være barn så lenge de kan, de blir tidsnok voksne.» Lucia-konserten i Globen er berømt og skal være vakker, jeg setter den allerede på kalenderen takket være påminnelsen i parken. Kanskje går de på Franska Skolan, langt hjemmefra, men de kan gå på trottoaren, nesten slik de gjør hjemme. Engelske barn skjønner nok mindre.

Selv får jeg snart mat fra gamlelandet, har jeg i en rikt illustrert epost fått så inderlig gledelig beskjed om. Og jeg tror ikke at jeg greier å spare den til 17. mai, jeg kommer til å åpne posen med andakt, snuse inn de første luktstripene som brer seg, mens resten av blokka rømmer ut på gaten: «Norrmänn!»

[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’video’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/04/setorsken.jpg’]http://www.youtube.com/watch?v=ijk8GQZP1pA[/pro-player]