Ikke arbeidsfred å få

Jeg har sittet mye på utekafeer og jobbet de siste dagene, derfor har jeg kunnet la meg distrahere av mangfoldige samtaler om dette og hint. De to kvinnene rundt tretti som snakker om sin felles bekjent, han har forsvunnet fra Facebook, uten et ord, den andre utbryter et «Fy faen, det er ikke sant!» og den første svarer «Joda, han bare ble borte, og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal få tak i ham» og den andre svarer «Og han som var så sosial og utadvendt.»

Eller den eldre mannen som plutselig får en telefon der han sitter og nipper til svart kaffe med sin kone og en avsindig liten hund, «Neimen, hva faen, har du mistet garasjenøkkelen!» og det blir en tre kvarter lang utbasunering om unge døgenikter som roter vekk nøkler, «Og hva skal vi gjøre nå!» og «Man kan ta meg faen aldri stole på ungdommen!», jeg tenker at jo, det kan man, men holder meg. Etter femti minutter kommer det fram at han har en ekstranøkkel, men det er ikke det som er poenget, det er den skjødesløse ungdommen som er poenget, de reiser seg og går, han stanser og lar hunden pisse over en blomsterrabatt midt på fortauet som en hilsen til verden.

Ergo trekker jeg ut av bykjernen noen timer, til lukten av bråtebrann og eldre damer som ordner kolonihagen, luker allerede ti centimeter høyt ugress og setter ut stiklinger, som enten blir gresskar eller sukkererter, litt vanskelig å si på dette voksestadiet, men tomater er det ikke. Jeg sier hallo til en veps som svirrer rundt føttene mine, veps er nærsynte, det er derfor de holder på slik med denne surringen, den gir meg en hastig idé til noe å skrive, takk skal du ha for den, veps.

Så sykler man videre, møter andre, en yngre herre roper et «Hei, trivelig vær!» og vi utveksler smil, og nok en inspirasjon kommer på plass.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *