Frokosttanker

Det sitter en fugl rett nedenfor vinduet, det er helt forbløffende: Den høres ut som en klokkeradio-alarm. Skvi-kvutt-kvutt-kvutt, skvi-kvutt-kvutt-kvutt, og den bare fortsetter og fortsetter, monotont. Jeg har våknet av denne lyden nå, går til vinduet, og der nede sitter fuglen. Det hadde vært passende å rope ned til den:
– Hallo, alarmfugl. Kunne du gå i snooze eller ta deg en bolle i skogen, det er litt tidlig for den type ting, kunne du i det minste skru over på noe hyggelig musikk eller nyhetene eller værmeldingen?
Men så kommer jeg på at det ville vært upassende å rope noe sånt, det kunne jo være at noen i nabolaget har bestilt vekking. Men det er som sagt forbløffende: Nå for tiden er det fuglene som høres ut som klokkeradioer, ikke motsatt, slik det var på åttitallet.

Dernest kommer jeg i forvirrede, hastige tanker om nettopp åttitallet, om hvordan det hadde vært å vende tilbake til Statskirken – jeg dro derfra da jeg var sytten. Jeg skulle såvisst, nå etter alle disse årene, ikke sittet på bakerste benk og bedt om unnskyldning, men dermot høyt syngende på fremste, reist meg og fortalt at vi som har seilt ute en stund har sett det verste, og det beste, i både skaperverket, i guder og i mennesker. Banne skulle jeg også gjort – hvilke andre steder er mer passende å banne i enn nettopp i kirken? «Ja, du er faen til gud», kunne vi frafalne og tilbakevendte sagt, men så kommer jeg på at dét er det ikke lov til å si, og da kan det heller bare være. Man får bare fortsette å seile rundt som best man kan, og se mer av det beste i både guder og mennesker andre steder – måtte hell og lykke følge oss på alle hav. Jeg har fortsatt den gode Valborgsmessen i kroppen fra lørdag.

Det står en kjede av måltroster og synger på vei mot andre maidags frokost. En gang sang vi «Å du som metter liten fugl» – og resten av den korte sangen rimte ikke, engang.

4 tanker om “Frokosttanker

  1. Rart hvordan man gjerne blir litt filosofisk ved frokostbordet, og hvordan fuglekvitter kan være nesten brutalt, og hvordan man her i landet må melde seg ut av statskirken selv om man ikke er hverken døpt eller konfirmert eller troende på noe vis. Nå fikk jeg lyst på egg! Ha en fortsatt fin mandag!

  2. Da vi bodde i Oslo, hadde vi en leilighet i indre gård. Det var bakgård på begge sider av leiligheten. Hadde det ikke vært for den usedvanlig urolige naboen vår, tror jeg det er blant de stilleste leilighetene i byen. Han var en historie for seg selv, en rar karakter. Vi hørte ingen natur, kun naboer, og spesielt den ene.

    Første natten i huset vårt i Sandefjord, bråvåknet jeg klokken 05:00, en maimorgen. Vi var blitt imune mot hard bass og hiphop-rytmer, så hva i alle dager var dette for et leven? Det føltes like smertefullt som lyden fra den tidligere nevnte naboen, la oss kalle han Andreas.

    Det tok noen dager å bli vant til all denne kvitringen, men nå har jeg dessverre blitt imun mot den vekkelyden der og.

    • Noen lyder er mer balsam enn andre. Akkurat nå har jeg et avsindig veiarbeid utenfor, nattskiftet starter klokken 23. På dagen drives det sprengningsarbeid mot sør, og jeg vil helst ha fredelige troster istedet. Takk for fin kommentar.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *