Høytrykk

I avisen blir det fastslått at det for tiden er 1028 hpa trykk over byen. Det er det også lett for egen regning å fastslå der vinden har fått en tyngde av varme i seg, den har tonet over i sommer. Hpa står for hektopascal. Dette er mye, fra min tid med nesen i bøker om været vet jeg at normaltrykket er 1013, den gang sa meteorologene millibar, men nå bærer lufttrykket navnet etter Blaise Pascal. Ikke bare var han fysiker og matematiker, men også filosof. De fleste av oss ble ingen av delene, men vi har vel kunnet kjenne trykket.

I en parallell tilværelse står en karakter jeg nettopp har satt ned de første avsnittene om, han ser en høst snu over i konturene av de første, skarpe vinterdagene. Men det er høytrykk der, også – derfor er himmelen så blå og høy som den bare kan være der han står med sin historie, og det pussige er at han ikke vet hva som skal skje, men det gjør jeg – eller i alle fall delvis. Jeg må være varsom med ham, vil ham bare vel. Lytte nøye, noen veier virker enkle, andre betydelig mindre opplagte. Jeg lar ham være noen timer, han er en erfaren kar, greier seg godt der under høsthimmelen. Jeg er nysgjerrig på hvordan andre gjør det med sine karakterer.

Kulturhuset, seks hundre tilhørere og Paul Auster. Det er NRKs Hans Olav Brenners oppmerksomme intervjukunst som driver den amerikanske forfatteren inn i resonnementene, blant annet om distansen til egne verk:
– Jeg tenker ikke mer på «Invisible», for eksempel.
– Så da trenger vi ikke snakke om den?
– Egentlig ikke…
– Men vi bør.
– Ok, da. Livet var svært forvirrende den gangen i 1967. Startpunktet mitt var tanker og minner førti år tilbake i tid. Og jeg hadde fått nok av gamle menn, flere av de forutgående verkene mine kretset rundt dette, og jeg ville videre. Derfor gikk jeg tilbake i tiden. Bøker kommer dypt innefra i deg. Mye av skrivingen kommer fra det underbevisste. Karakterene begynner etterhvert å snakke til deg, og lytter du nøye til dem, forteller de deg hva du skal skrive.
Så bekrefter altså selveste Paul Auster mine mistanker om de gåtefulle karakterene.
– Skriver du fortsatt på din Olympia skrivemaskin? spør Hans Olav Brenner.
– Vel, jeg begynner alltid med penn i notatbøkene mine. Det ble noe feil på skrivemaskinen, men jeg tok den med til den eneste i New York som reparerer skrivemaskiner. Han tok reservedeler fra en annen, bortimot smeltet to maskiner om til én, så nå fungerer den igjen.

Paul Austers inspirasjon lå en gang i tiden stablet opp som ferdige ideer, forteller han før han gyver løs på boksigneringen. Han visste alltid, når et manuskript var ferdig, hva neste skulle handle om. Han skrev av dette overflødighetshornet så lenge det rakk:
– Den tiden er over. Slik er det ikke nå. Mine siste bøker har jeg tatt ut fra tomme luften. Men jeg vandrer rundt, henter opp inspirasjon fra de minste ting, og prøver å absorbere ting jeg aldri før har sett. Og det er merkelig å sluttføre et manuskript: Jeg må jo ta farvel med karakterene mine. Men jeg må bare fortsette. Når et manus er ferdig, er jeg jo arbeidsløs.

Min karakter den kalde høstdagen står der fortsatt, venter på mitt neste trekk. Og jeg på hans.

6 tanker om “Høytrykk

  1. Jag hörde intervjun på TV- och inser att jag missat något.
    Din text här understryker den känslan.
    Tack för det.
    Men å så spännande att få en «ny» författare att läsa…. jag har tidigare läst hans hustru.
    Och så blir jag nyfiken på detta att en del författare och poeter har ett så starkt band till sin gamla skrivmaskin. Idag som väl både tillverkare av maskiner och färgband tillhör förgången tid…? HUR får de tag i nya färgband. En gåta att lösa. Kanske finns det någon klok en som lagt upp ett lager…

  2. Jag hade en «Royal» under alla år fram till pc:ns intåg…och på den skrev jag både prosa, poesi -ja alla mina drömmar! Det blev bland annat en artikelserie i nio delar som Länstidningen Östersund köpte, flera dikter som kom med i en lokal diktantalogi «Hägersten skriver», eget diktprogram i Radio Stockholm…. å det var fantastiskt- få betalt för mina egna ord. Men sen kom teaterjobbet med sommarteaterkurser och då hann jag aldrig med. Minns att jag skrev ändrade teatermanus på den -med karbonpapper emellan eftersom det krävdes många kopior – och det kostade pengar att få uppkopierat och teatern var fattig…

    Det finns dagar då jag saknar den lilla skrivmaskinen….

    • Javisst. Godt skildret om den tiden som var! Jeg føk rundt med en reiseskrivemaskin, og det ble både leserinnlegg, kjærlighetsbrev, noveller og annet viktig av det.

  3. Jeg har alltid likt høst. For meg er høsten knyttet til forventning. Det begynte sikkert med forventningen om å treffe venner etter skoleferien, å begynne på et nytt fag på universitetet, å kjenne det første kalde høstdraget mot ansiktet, å sparke i tørt, fargefint løv. Nå kjenner jeg forventningen også gjelder mannen på den kalde høstdagen – og hva han kan komme til å finne på i og utenfor ditt hode.

    • Det er noe med løv som… ja. Jeg stod i en løvhaug i fjor høst og hadde det sånn. Mannen har forresten beveget seg en hel del siden i går. Han står akkurat nå og kjenner på hva det kan skyldes at han er så forbausende rolig. Takk, Gunhild.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *