Når man så drar hjem for kvelden er det ikke til å undres over at man, som en kystens mann, stanser opp ved synet av en svart-, rød- og hvitmalt skipsside. Det ligger så i ryggmargen at jeg undrer meg over om hun er i rute.

Jeg er kaffetørst, men det er definitivt ikke lov til å ta en kaffe om bord, slik man kan slentre opp landgangen i Kjøllefjord. Nå er hun forsåvidt heller ikke i trafikk stampende mot Austhavet, som sine søsterskip: Det påminner Securitas-vaktene ved landgangen om, MS «Fram» går i helt andre farvann. Jeg er som sagt kaffetørst, kunne forsåvidt kjøpt meg en billett, men jeg synes 68 099,- for en kaffekopp er noe jeg kan unne meg ved en senere anledning, men da får jeg på kjøpet se iskanten langs Sydpolen etter å ha rullet kvalmende nedover Drakesundet, innlosjert sammen med andre som har hatt 68 099,- til overs. Og dette er en «fra»-pris.

To hundre meter fra Hurtigruta er det full stans i landgående trafikk. Demonstrantene ruller ut banneret tvers over fotgjengerfeltet, det er grønne lys overalt, og det tar ikke mer enn et halvt minutt før hele bykjernen står i et sanseløst trafikkaos: Stockholms ene hjertekammer er tilstoppet av biler og busser, og sentrum er lammet. Bare på grunn av én eneste fotgjengerovergang. Det er få, om ingen, av bilistene som har det minste til overs for tanken om å berge verden fra klimahavari, sindige svensker hiver seg på hornet, noen rygger og forsøker å komme seg opp på fortauet (hvordan de nå skulle kunne kjøre videre derifra), panikken griper om seg, den sprer seg videre nedover mot slottet, men demonstrantene står på sitt, og enda verre: De har fått tillatelse fra politiet, som bare står på fortauet og ser på klokka. Plutselig er tilmålt tid over, de ruller sammen den gode sak, og det var på tide, for det var like før jeg ropte «Ta hurtigruta, i stedet!», men så kommer jeg på at jeg bare skal holde kjeften min, for i bilkaoset er det sikkert et og annen hydrokarbon fra Nordsjøen, vi gjør vårt for miljøet på andre siden av Kjølen, også. Tusenvis av folk kom fem minutter senere hjem i kveld, og det var nok verdt å tute for, men for miljøet var det få som gråt.

Nye to hundre meter opp, i livlige og vakre Kungsträdgården, har tv-folket nettopp ankommet i oppstivede snipper og avslappede konversasjoner. Det er i anledning utdeling av tv-produsentenes pris, jeg er forsåvidt bare kaffetørst, og det er helt åpenbart tillatt å drikke både det ene og det andre på offentlig sted denne kvelden. Tv er hardt arbeid, vet jeg av erfaring, så hvem kan misunne dem å prise seg lykkelige denne gode sommerkvelden? Ny trafikkork, denne gangen programledere og bransjefolk i en hesteskoformet kø, noen framfører «Waterloo» i bossanova-takt og minner meg om gårskveldens MGP. Mye er nordmenn og svensker uenige om, men at Stella Mwangi fortjente å gå gråtende til bunns er man enige om, ser jeg av avisenes kommentarfelter. Det var Norge som begynte, få sekunder etter fallet kunne vi følge skadefryden og sarkasmene på sosiale medier, dårlig kamuflert med smilefjes og frydefulle retwitringer og latter full av tilbakeholdt rasehets. Svenskene tok det videre i dag og sa det så rett ut som det kan sies, det er jo bare Melodifestivalen, ikke sant, da er det lov å ta det litt ut på offentlig sted.

Omsider: kaffe. Og jeg lar meg friste av en kafé som lokker med laksepudding, men det er mye pudding og lite laks. Grunnen er nok at laksen er norsk, og umåtelig dyr her til lands. Det er i skrivende stund noe vanskelig å si hva som er Norges fremste eksportartikkel: Hurtigruta, oljen, laksen eller skadefryden over at andre ikke greier det. Sikkert er det at hva vi enn eksporterer av dette, så vil det falle i smak her.