96-høyden i Pasvik, en gang på slutten av 90-tallet. En meget, meget varm ettermiddag, fotografen og jeg hadde gjort oss ferdige med dagens opptak. Kleggene sto fete opp langs leggene og lette etter et sted å finne bar hud, men det fikk den bite i seg og måtte fly tørst videre. Til vår overraskelse: Oppe langs de tørre furuene på bakken stod et annet NRK-team og filmet utsikten. En munter og velkjent stemme fra bakkekammen:
– E det ikkje utruleg? Makalaust!
– Javisst! svarte jeg, – men jeg trodde at du var pensjonert?
– Ja, veit du, det trudde eg også! svarte Ingrid Espelid Hovig, hun var på opptak til et av de siste Fjernsynskjøkken-programmene, like entusiastisk og med blikk og smak for nye retter å bringe til folket.
Dette var på den tiden da det ble skrevet de mest redselsfulle kokebøker: matretter få i landet kunne lage, av mangel på råvarer som forfatterne hadde spesialimportert fra de mest obskure steder i verden, og det ble ristet uforstående på hodet på Coopen da man stod med handlelista.
Ikke engang fersk fisk var å oppdrive, og monn det var slik den gangen som det er i dag: Jeg har funnet ut hvor indrefileten og godbitene fra Barentshavet og Sklinnabanken har tatt veien: De ligger i ferskvarediskene sørpå og her i Sverige, torsken jeg kjøpte i går hadde en kilopris på 455 svenske kroner, men du verden for en kvalitet, det er verdt pengene.
Skjær en tomat i tynne skiver, dekk bunnen i en ildfast form med tomatskivene, strø over med finhakket hvitløk, og på denne sengen skal selveste prinsessen på erten ligge: torskefileten skåret i passe munnfuller, og over der skal det noen nonchalante håndfuller kjernefrie olivener, frekke rosa pepperkorn. Salt. Her må man gjerne lytte til noen ganske vakre tonerekker mens man anretter maten, det var min gode, nære musikervenn M som i vinter introduserte meg for Clifford Brown, som jazzjournalist Jan Ditlev Hansen kaller jazzens James Dean. Jeg trodde det var vanskelig, men det var ganske lett, man trenger ikke gjøre annet enn å lytte, det finnes ingen fasit på hva det betyr.
Tomatene igjen – det er topplokket som skal på plass, noen striper honning over, og så er det 150 grader, en times tid. Torsken blir kokt og marinert både ovenfra og nedenfra, og alt dette herlige kan kombineres med tanker om hvor elegant og ujålete Ingrid tok oss med på matveien, hun skrev jo kokebøker, hun også, men hun gav oss ikke dårlig selvtillit og hun fortalte hvordan ingrediensene skulle uttales.
Få ting etter mat er som en god, manuell oppvask. Det er avslappende, sunt for helsa og ikke så rent lite av en meditasjon å vaske opp for hånd når et godt måltid er oppgjort. En gjenstridig ildfast form, en gammel kaffekopp, en gaffel som har satt sine tenner i en vaffel – og også dette kan kombineres med Clifford Brown, eller med en lett og tuslende pianokonsert. En oppsummering, quod erat demonstrandum: Vi har her å gjøre med det absolutt enkle faktum at mange norske kokebøker er overflødige; de ble planlagt i grådighet, skrevet i snobberi og trykket i villvarelse. Fantasi og leken improvisasjon kan være nok, og så var det oppvaskmaskinene: Sett dem på pause, salige er de som bruker Zalo for de skal finne formen.
Var et øyeblikk på vippen.
Om jeg skulle harselere over en finnmarking som uanstrengt (?) blar opp 450 kroner kiloen for fersk fesk. Det henger ikke i hop.
Eller om jeg skulle applaudere en oppskrift som bare må prøves.
Det blir det siste.
Ja, Allan, jeg var forberedt på alt her… Vel bekomme!
«Å ellers har lensmannen det bra?»
Man kjøper da ikke torsk til en slik sum!!!!!!!!!
Jeg håper mannskapet fikk god lott den dagen de leverte!
Oi. Sann.
Som (assisterende) lensmann i prispolitiet har jeg ikke myndighet til å foreta en arrestasjon av Jakob. Til det er han for sympatisk og alt for lite oppviglersk.
Når det gjelder din noe ukritiske bruk av utropstegn, tillater jeg meg å henvise til språklovens paragraf 123, 2. ledd – slik Sigurd Jorsalfar forfattet det under et drikkegilde i Reykjavik:
Óþarfa nota upphrópunarmerki eru óþægindi, og refsivert með fimm augnháranna af Jónsmessunótt.
(Overdreven bruk av utropstegn straffes med fem piskeslag ved St. Hans.)
På denne tiden var bruk av caps lock-tasten ikke aktualisert, men loven er under revidering.
Dette til informasjon.
For øvrig, oppskriften ble prøvd ut som søndagsmiddag i dag.
De yngste syntes det var vel mye jåleri, mens fruen avleverte stående ovasjoner.
Vinfølge: En flott riesling fra Leitz.
Dette var godt nytt, Allan! Hils, og takk for manglende arrestasjon! Audun, du ser 🙂
Ja, det gir sjelefred å ta oppvasken manuelt -av og til, noen ganger er det allright. Når stillheten senker seg etter et bedre kveldsmåltid; de andre har gått til ro og det er en liten slant vin igjen i stettglasset. Da er det tid for meditasjon og ettertanke.- Takk for en fin og inspirerende tekst!
Nettopp, Jartrud, og har man gjort sitt forarbeid med grautgryta, da er det bare å plystre seg gjennom det. Takk selv!
Nå ble jeg plutselig veldig inspirert, dette skal jeg lage når jeg har ristet av meg 17. mai pølsene.
Velbekomme – litt justering i etterpåklokskapens tegn: Mer hvitløk.
Fjernsynskjøkkenet med Ingrid Espelid Hovig i mitt hjerte. Jeg skal prøve denne retten snart:)
Ein kan godt legge på ein aldri så liten persilledusk, også…
Da meldte sulten seg. Skal notere denne oppskriften, flott levert, sjelden jeg smiler og ler når jeg leser matoppskrifter.
Enig! Jeg kjøpte faktisk kruspersille i dag. Egner seg godt i all mat:)
Som meldt på lørdag, testet vi denne. Vi tok oss en frihet, og utvidet med litt olivenolje, basilikum og toppet med en villig Mozzarella. Det ble veldig godt, takk for fin oppskrift!
Dette var godt å høre, Vidar! Artig at dere tok tråden og nøstet den videre!
Du har rett, Jakob. Jeg forsøkte en tur hjem i januar, for å se om det fantes snev av smak og lukt av hjemme, og så var det ikke hjem, ingen gjærbakst – ingen fersk fisk, ingen gerristuss. Jeg finner det enklere her, og selv om torsken ikke koster det samme på Youngstorvet som i Sverige, så er den fremdeles kostbar.
Hjemme er Oslo nå. Synd. Jeg hadde til og med håpet på å kjenne noe da jeg gikk forbi huset vårt, men nei.
Ingerid Espelid Hovig spurte samekona «Bruga du ikkje fløyte?» da damen kastet en klump melange i finnbiffgryta.
«Nei, æ bruke ikke fløyta. Han Mattis VET når middagen e færdi.»
Jeg gjør som andre steder i verden, jeg stjeler den oppskriften din.
En fantastisk fersfiskbacalao, som må serveres til og deles med gode venner. Jeg tror også retten heves med litt basilikum.
Gode Arthur,
slik er det, dessverre, og kanskje tidvis heldigvis.
Jeg tar dette med basilikumen til meg, og justerer dette ved neste ovnsfyring. Vel bekomme, og hvis du er her, så blir det nok kaffe en eftermiddag.