Når mormor er en flue

En platinableket dame med trekantede polaroidiserte solbriller stiger om bord i Gamla Stan. Under armen bærer hun noe som minner om et grovbrød, inntyllet i rutete papir. Det er når grovbrød-pakken begynner å vræle at vi forstår at det er et barn, hvor gammelt – et knapt halvår? Barnet er ikke pakket i papir, men derimot i en chic sparkebukse.

Det er mye lyd i dette barnet. Jeg sitter rett overfor damen, som holder i ungen som om han eller hun var en gammelost: Det ser ikke hjertelig ut. Hun har heller ikke tatt av seg solbrillene, ungen hyler, hun holder barnet foran seg, og plutselig gir hun seg til å si «bzzt, bzzt, bzzt». Ingen artikulerte ord, ingen «så, så, så, vi er snart hjemme» eller «ja, jeg forstår at du har vondt i magen», ingen lavmælt sang mot venstre øre mens hun holder den lille tett, tett. Nei, bare dette «bzzt, bzzt, bzzt», og ungen gir seg til å gråte slik bittesmå menneskebarn gjør når de blir fryktelig, fryktelig redde. Den platinablekede damen i slutten av femtiårene har fortsatt på seg solbrillene inne i t-banevogna, vi har forlengst forlatt Slussen og nærmer oss Mariatorget, nå hyler barnet så mye at det ikke er mulig for et ektepar bak meg å snakke sammen, den platinablekede solbrille-damen holder ungen opp i luften, vender ungen opp-ned slik at barnet henger med hodet nedover, barnets ansikt blir illrødt av blod som strømmer til hodet, og alt damen sier er «bzzt, bzzt», hun sier det høyere nå, med sammenbitte tenner, og det er da jeg skjønner det samme som barnet: det er ikke mormor, det er en diger flue, med glinsende svarte insektøyne og skremmende lyder, dette er den mormoren som eter barn levende, et digert beist som bare kan si «bzzt» og som aldri kommer til å lese eventyr på sengen, men som anser dette barnet som uønsket, som har fått den dritkjedelige oppgaven å passe på lausungen mens datter og svigersønn sikkert er på kafé og boller seg. De stiger av på Zinkensdamm, ekteparet bak meg vet ikke hva de skal si, vi er mange som ikke vet hva vi skal tro.

4 tanker om “Når mormor er en flue

  1. Det er skremmende. Slike mennesker har jeg lyst til å binde fast til en stol, og fortelle dem en og annen ting om livet og verden de lever i. Jeg får med en gang et bilde i hodet, av den scenen i «A Clockwork Orange», hvor hovedpersonen sitter bundet fast for å se ufine filmklipp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *