Gamle sannheter for fall

Notater om migrasjon

For en hel del år siden, tretti, om jeg skal være eksakt, da samlet jeg på frimerker. Disse små kunstverkene, omhyggelig gravert i stål og kobber, og deretter satt i trykkpressa, mange av dem pent arkivert i innstikksbøkene, disse bøkene! Der kunne de, altså frimerkene, arkiveres til evig tid i syrefrie omgivelser mellom to permer og aldri mer se dagslys, for husk, det verste for frimerker er dagslys. De falmer. Og i en bok om filateli kunne forfatteren indignert fortelle at det fantes en tid da folk tapetserte veggene sine med brukte frimerker. Fordi de var fattige. Avskyelige fattigfolk! Frimerker, sa han, var små kunstverk som skulle gjemmes vekk og bare tas fram i andektige stunder sammen med likesinnede. Og jeg kan se at denne misforståelsen fortsatt lever. Jeg på min side kunne meget godt tenke meg å tapetsere do med det taggløse norske fireskillingsmerket fra 1855. Ikke for å provosere, for det gidder jeg ikke bruke tiden på. Men fordi det godt kan hende at fireskillingsmerket matcher dopapirholderen.

Og siden begynte jeg med fluebinding. Den gangen skulle enhver flue bindes omhyggelig og med ømhet, og halen skulle være fra den berømte jungle cock, den indiske jungelhanen, men bare tre fjærstrå, aldri flere, sa de, disse ekspertene og feinschmeckerne, meg selv inkludert, pompøse som vi var. Ingen laks ville vite av noe annet enn fluer bundet med ekte indisk jungelhane, sa de. Sa vi. Og alt annet var vulgært. I dag er den fine hanen fredet og det viste seg at laks egentlig eter hva som helst, inkludert bacon.

En gang, kanskje det var tretti år siden, eller kanskje mer, eller kanskje mindre, skulle man ikke menge seg med tapere, sosialklienter, folk med rare meninger, ustø livsførsel, fengselsfugler, og for alle del ikke kunstnere eller barn av tatere.
Sa de på bygda.

I byen sa de, kanskje for tretti år siden og i alle fall i fjor, at de var glade for at de flyttet fra dette fjordhullet på Vestlandet, og de kom aldri mer til å komme tilbake. Det var veldig mye større takhøyde i byen, sa de. Men rart var det da at heller ikke i byen menget de seg med sosialklienter, folk med rare meninger, ustø livsførsel, fengselsfugler og for all del ikke tatere. Det var noe med hva man hadde lært på bygda.

Vi kommer hver fra vårt. En gang var vi så kategoriske. Jeg håper det er litt lengre siden enn jeg husker. Hva har skjedd med oss? Hva har du skiftet standpunkt om?

8 tanker om “Gamle sannheter for fall

  1. Jeg har skiftet standpunkt om livet. Rett og slett.

    Frimerker har jeg også samlet på. Og glansbilder. Og sånne bilder som egentlig ikke var bilder, men mer som negativer.. sånne man satte i et apparat og så kom det fram bilder av natur og dyr og jeg vet ikke hva. Jeg fikk sånne av naboen. En mann som var minst hundre år gammel, og hadde reist rundt i alle de spennende landene. Det var der han hadde kjøpt disse greiene han ga meg litt og litt av. Og nå husker jeg ikke hva det het, og det irriterer meg. Jeg vet ikke hvor den er heller.

    Vi skulle ikke leke med ungene fra en av nabobygdene. Det var noe med dem, visstnok. Jeg ser i dag at det (selvfølgelig) var forbanna tull. De var akkurat like originale som resten av oss, bare.

    Folk med rare meninger gir meg så mye. Nå. Ikke da. Kanskje man bare ikke visste bedre før, var redd dem? Redd for å bli sett ned på, fordi man selv så ned på dem? Flere av mine beste venner er rape gale. Takk og pris!

    I dag er jeg heldigvis fri til å menge meg med hvem jeg vil. Hvor, og når jeg vil.

    • Dette med å leke med ungene i nabobygda. Ja, det sirkulerte endatil en nidvise om dem, hastig hjemmesnekret over en Disney-greie, og den gikk slik: «Hei hå, hei hå, [nabobygda] har ei tå, med vorta på, som lukta så, hei hå, hei hå!». Dette var ikke akkurat stor visekunst, men det satte en effektiv stopper for videre samkvem av enhver art.

      Jepp. Folk med rare meninger gir mye.

  2. Jeg har skiftet standpunkt om bursdagskaker og klær til barn.

    I løpet av de fire første årene som mor, brukte jeg mye tid på å finne klær til barna, uten symboler og figurer på. Jeg trålet rundt i forskjellige butikker for å finne klassiske klær. Faktisk var dette så viktig for meg, at jeg en gang ringte en forretning i Bogstadveien og fikk sendt opp genser og bukser til barna. Jeg stoppet med dette da jeg oppdaget at barna satt mer pris på sokker med Spiderman fra H&M. Også hjalp det på at den ene poengterte at han også ville ha Batman genser.

    Når det gjelder kaker til barnebursdager, så tok det meg et par år, før jeg fant ut at vanlige muffins var like stor suksess som kaker som så ut som sommerfugler, fotballbaner og seilskip.

    Det er nå heldigvis godt at man kan skifte standpunkt. Livet blir litt enklere når man ikke er så kategorisk og prinsippfast, tror jeg.

    • Du har et alvorlig poeng der, Thorbjørn. Jeg kan selv se i blogginnlegget mitt en betenkelig stempling av vestlendinger. Men dette er gjort delvis med vilje for å avlaste totningene, jærbuene og folk fra Verdal, som er dem som oftest blir brukt som eksempler. Og det er urettferdig. Så nå får vestlendingene ta sin del.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar