«Kjære Gud, hva skal du med oss? Bryr du deg i det hele tatt? Om du ikke er snill med oss, hvorfor skal da vi være snille med deg?» De helt enkle spørsmålene, rettmessig hvisket fram i intens, kortfattet desperasjon av elleve år gamle Jack O’Brien (spilt av Hunter McCracken) i «The Tree of Life». Både jubelrop og buing da den ble vist i Cannes. Under pressevisningen her i Stockholm var det helt stille.
Regissør Terrence Malick var selv ikke tilstede da filmen hans fikk Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes i forrige uke. Derfor ble det ingen svar på spørsmål om formgrepene han har tatt i «The Tree of Life», som for eksempel filmens lange skapelsessekvens, laget med kontrastrik voldsomhet – jeg ser åpenbare paralleller til Kubricks romodyssé. Malick skal visstnok være en mediesky regissør, og den siste filmen hans har svært kontroversielle dramaturgiske håndgrep som har måttet stå uten hans forklaring. En kommentator anbefalte å unngå å lese for mange analyser før man satte seg foran lerretet.
Jeg solder ut dinosaur-sekvensen og lar meg heller henfalle til det tette, klaustrofobisk skildrede forholdet mellom fortvilte Jack og hans far (Brad Pitt). Ja, i det hele tatt: Hele den amerikanske kjernefamilien O’Brien lever i åndenød, i skyggen av Gud og Mr. O’Brien, fortalt som to sider av samme sak. Den provoserende, ufattelige apatien hos Mrs. O’Brien (Jessica Chastain), de korthviskede tankerekkene, fulgt av utsøkte lydlandskap og et helt særpreget bildespråk som verken er subjektivt eller objektivt – og ikke minst den voksne Jack (Sean Penn) som vandrer desillusjonert rundt i restene av en barndom – det er bærebjelkene, ikke Malicks henfallenhet til glorete skapelsesromantikk.
For slik er det i «The Tree of Life:» Javisst, Gud finnes, men Han er i sin selvopptatthet mest opptatt av å leke seg med skaperverket, Han skaper fjell og dyrker blomster og vakker musikk, men til forsvarsløse, gjennomulykkelig barn har patriarken bare ett eneste budskap: «Klar deg selv, bli en mann i mitt bilde.» Og du får ikke respekt før du faller for grepet og blir like fjern og kald som Far. Var det denne nådeløse, livsbejaende gudsbespottelsen og farsforakten som framprovoserte buingen i Cannes? Eller var det kanskje det gammeldagse budskapet om at man skal bite seg gjennom urettferdighet og bare elske? Det er vel forståelig at begge deler kan bli i meste laget.
«The Tree of Life», premiere i Stockholm fredag 27. mai, i Norge dessverre ikke før fredag 2. september. Det er veldig uvisst om dette blir en publikumstrekker, og kinoledelser sitter på gjerdet nå for å se hvordan dette bærer avsted i trygge bystrøk de nærmeste ukene. Det ville vært et tap for mangfoldet om bygdekinoene ikke tør. Skulle ikke digitaliseringen øke tilbudet?
[pro-player width=’700′ height=’400′ type=’video’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/05/treeoflifehead.jpg’]http://sv.clip-1.filmtrailer.com/6823_21609_a_5.flv?log_var=57|100063[/pro-player]
Denne typen film, som handler om hvor vanskelig forholdet til foreldrene er, klarer jeg ikke forholde meg til. Rett og slett fordi jeg tidlig forsto at jeg var så mye mer enn hva andre kunne speile. Å ikke få den responsen du ønsker fra dine foreldre, trenger slett ikke føre til at du sliter resten av livet.
Det er jeg enig i. Det krever bare litt arbeid og rydding.