Kapteinen på Ica

La det på forhånd være sagt: Svensk butikkpersonale imponerer meg. Ikke bare leverer de varene, men de gjør det med smil og til tider underfundige replikker. De legger lista høyt, og i butikker jeg frekventerer har de åpenbart forstått at det er viktig å anstrenge seg. Det eksisterer ingen monopolsituasjoner, neste optiker eller dagligvare er bare et lyskryss unna, og lar du det gå ut over kundene at du har stått opp med gal fot finnes det alltid en morgenblid konkurrent tvers over gata. Derfor må de faktiske omstendigheter i denne historien skyldes rene tilfeldigheter og slurv, uoppmerksomhet eller kanskje bare uflaks.

Det begynte tilforlatelig. Jeg fikk med meg starten på det hele da jeg rundet grønnsaksavdelingen og var på vei mot melhyllene: To ekspeditører forsøkte, ikke spesielt smidig eller subtilt, å buksere ut en pall med tørrvarer. Dette var opptakten til en rekke kjedereaksjoner som få minutter senere skulle få butikken til å gå helt i stå.

Ica på Liljeholmen er en usedvanlig velfylt butikk, med en egen ferskvareavdeling stor som en middels restaurant – herlige fiskevarer, spesialimportert kjøtt, en osteavdeling som dekker tre vegger og en midtrabatt, for ikke å snakke om grønnsaks- og fruktavdelingen jeg nettopp hadde forlatt på jakt etter rugmel. Dette var en lørdag, og jeg vil anslå at det til enhver tid på en lørdag rundt klokken 13 befinner seg et par hundre mennesker i butikken. De to ekspeditørene parkerte kjerra med tørrvarene inn mot en hyllerad, jeg rakk akkurat å komme meg forbi, og da var det stopp for de to kollegene: Noe kilte seg på veien, og der stod de med tørrvarene. Ikke fikk de pallen fram, og ikke tilbake. Det er ikke godt å si hva det var de skulle etterfylle, for alle hyllene var fulle, men de tenkte sikkert at det var lurt å være på den sikre siden. Disse to ekspeditørene stod midt i gjennomfartsleia mot resten av butikken, og ganske raskt oppstod det kø; folk klatret over pappkasser, løftet handlekurver og barnevogner over og rundt korken, mens de to stod fordypet i en absurd og meningsløs diskusjon om hva det var som hadde gått galt.

Jeg været fort at dette bare var starten, derfor ble jeg stående – ikke bare derfor, men blant annet derfor. Det ble gjort forsøk på en bergingsaksjon ved hjelp av omstabling. Til ingen nytte. Folk tøt inn overalt, og nå oppstod et annet problem: Kø i kassene fordi det manglet to ekspeditører. De to ble forklart i høylydte ordelag gjennom mobiltelefon at de var meget ønsket i kassene, de to på sin side forklarte like høylydt at de absolutt ikke kunne komme, de måtte først ordne opp der de var. Folk hoppet over plastinnpakket sukker i bulk, balanserte over melis og økologisk havre, de dyttet på handlevogner, løftet på kurver, støynivået steg. Nå syntes jeg opptrinnet begynte å smake av både fugl og ferskfisk: Det hele var i ferd med å eskalere til en fascinerende studie i apati og menneskelig irrasjonalitet, dandert med kokt testosteron og hardt presset tålmodighet.

I mange år har jeg vært fascinert av logistikk. Det har vært en viktig del av jobben min: Kunsten å tilrettelegge en produksjon, legge opp reiseplaner og forflytninger, skaffe fram forsyninger og strøm, kabler og ekstramannskap, sjåfører og backupløsninger og lage alternative b-, c- og d-planer. Logistikk er lagarbeid, drodling, samarbeid og kunsten å kommunisere, forstå og handle med rasjonalitet. Logistikk er et eget fag, og en god plan som går som planlagt er en estetisk nytelse. Ikke slik å forstå at man ikke skal kunne takle improvisasjoner, snarere tvert i mot: God logistikk er bygget på den foredlede tanke om at i prinsippet kan alt skje, og slår planverket feil får man ta ting på hælen.

Ica Liljeholmen var nå i ferd med å bryte fullstendig sammen logistisk: Det var snart ikke mulig å bevege seg noe sted. Ingen fra betjeningen tok ansvar, hjelpemannskaper kom ikke, kassadamene gav både blaffen og vekslepenger som om alt var normalt, men alt var ikke normalt. Ingen eller intet kom fram eller tilbake, jeg hadde nå funnet mitt rugmel og var med megen møye og stort besvær kommet fram til fiskedisken. Det fløt av virrete voksne og svette barn, noen hadde til og med greid å smugle en hund inn, den satt på gulvet med et tåpelig ansiktsuttrykk og luktet vondt, slik hunder gjør, et ektepar i fullrigget grilldress feilnavigerte, kolliderte med den italienske skinkedisken og ble stående på grunn sørvest om Riserva del Fondatore, folk dyttet og datt, mens en gutt i femårsalderen, uten foresatte, ravet ustøtt og slevjende rundt i pastadisken og pirket i maten.  Jeg satte sjøbein, klamret meg til fiskedisken og siktet meg inn på kølapp-automaten i denne Titanic-lignende katastrofen av en butikk der alt stod på høykant.

Svenskene generelt, og stockholmværingene spesielt, anser seg som et høflig og tålmodig folkeferd. Det er jeg veldig enig i. De fleste jeg har møtt er forekommende, hjelpsomme, meget vennlige og nysgjerrige, og ikke minst med en velutviklet forståelse for køsystemer. Det kan være rent ut sagt meditativt å stå i kø her i byen, en velfungerende kø flyter effektivt forover mot et stigende mantra: «Hej! Bra så? Kvitto? Tack! Hej! Bra så? Kvitto? Tack!» Det snakkes så mye stygt om storbyen, at det er stress og kø og eksos og kaffelatte og myrderier. Jeg sier: Pøh. En god kø forlenger gleden ved å komme fram. Få ting straffes hardere i Sverige enn køsniking. Den som forsøker å ta seg til rette, enten brutalt ved å braute seg fremst, eller stillferdig smyge seg opp langs godtfolks handlekurver og tro seg usett, eller bløffe på seg et lavere kølappnummer – ja, nåde den. En god kø har regler, en indre klokke og justis, og så lenge alle følger reglene og viser disiplin, da regulerer en kø seg selv, det blir en velfungerende og vakker kø, og før du vet ord av det er du i nirvana: «Hej! Bra så? Kvitto? Tack!» Vel å merke hvis kølappsystemet fungerer.

Det gjorde det ikke ved fiskedisken. Jeg forsøkte å trykke ut en papirlapp fra dispenseren, men rullen var tom. Åtte-ti mennesker bak meg, femten foran, og ekspeditører som ikke gjorde annet enn å rope opp numre som ikke eksisterte i køen. Kølappene fantes ikke, det var ute med oss. Vantro, rautende og prustende stod køen der. I dette øyeblikket gikk hele Ica Liljeholmen inn i en amøbetilstand. Vi fløt rundt som viljeløse plankton på de store dyp, kveiter og tunfisk og sild stirret på oss fra disken, eller kanskje vi befant oss i et limbo, ingen kom ut, alt stod, og vi var tvunget til å leve her, innesperret, – leve på franske oster og oliven og kald korv.

Da var han der.
– Men vad fan, det här går ju inte!
Han var i slutten av femtiårene, en helt vanlig kunde som alle oss andre, men handlekraftig og lei av tull og tøys. Ledig kledt i dressjakke, dongeri og caps, men han kunne like gjerne ha hatt kapteinsstriper og uniformslue. Han fanget blikket mitt, ropte til meg over den skibbrudne forsamlingen:
– Du er nummer to! Si til ham foran deg at han er først i køen!
Kapteinen hadde startet sin egen private organisering av køen ved fiskedisken, ekspeditørene stod målløse og handlingslammede, det var mytteri i rekkene, og som du vel sikkert har skjønt: Det var akkurat på tide.
– Ja, skal dere hente nye kølapper eller skal dere bare stå der og glo? ropte kapteinen mot disken, og det ble fart på småføttene til den ene ekspeditøren – han så vel for seg å måtte banke rust om han ikke snarest begynte å jobbe for hyren.
– Forover! vinket kapteinen til de som kom bakfra, og jeg på min side fikk i oppgave å holde køen og kursen rett styrbord mot torskefileten, her var det ikke snakk om kvinner og barn først, her var det om å gjøre å berge flest mulig.

I løpet av noen korte minutter hadde kapteinen snudd hele skuta, og jeg mønstret av ved kassa med rent mel i posen, og til og med ekteparet i grilldress kom seg av grunn og kunne seile videre mot en gassgrill i solnedgang. Hvordan det gikk med ekspeditørene kan jeg ikke si med sikkerhet, men jeg vil tippe at de måtte gå planken.

10 tanker om “Kapteinen på Ica

  1. Takk for at du beriker oss med dine tekster. Denne var virkelig morsom 🙂

    Jeg er innom her i rykk og napp, og har nok ikke fått lest igjennom alt som er skrevet her. Men min foreløpige favoritt er Monolog fra en enke. Jeg gråter når jeg leser den, hver gang.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *