Spørsmål til allmenn besvarelse

Jeg vet jo ikke om vi bryr oss. Gjør vi? Finnes det et «vi» i vår jeg-verden? Var det før i tiden det alltid var plass til en til, eller var det bare enda en meningsløs greie i rekken av ting jeg innbiller meg, se forrige innlegg?

Hva skiller oss fra ham? Eller om du ikke ønsker å snakke om et «oss», men heller foretrekker deg selv: Hva skiller ham fra deg? Veltalenhet, tilfeldigheter, flaks?

13 tanker om “Spørsmål til allmenn besvarelse

  1. Jeg tror det antagelig er en blanding av tilfeldigheter og flaks…hvis jeg skal svar for meg sjøl. Ingen grunn til at å «sitte på sin høye hest». Jeg vet i hvert fall at jeg også kunne vært på «samme sted» som den du tatt bilde av. Jeg tror neppe det har noe med veltalenhet eller ikke å gjøre.

    Interessant at du tar det opp dette, og det forrige innlegget ga meg noen ekstra refleksjoner i hverdagen. Hvilket perspektiv har jeg, og hva er som gjør at jeg har akkurat det perspektivet jeg har. Har jeg vilje til å gå inn i å studere andres perspektiv på «de sakene» jeg har laget meg et bestemt perspektiv i forhold til? De og oss. Man og en og du… Tør jeg å kjenne etter hva jeg tenker, eller er det såpass komplisert at jeg må ta avstand og bruke «du», «man» og «en»… når det faktisk er jeg som mener et eller annet? Det er mindre «vi» og mer «de» og «oss» nå enn det var før, tror jeg.

  2. Jeg tror mange ikke vil bry seg. Å bry seg er skumle saker. Man må kanskje gå litt inn i seg selv. Og for flere vil jeg tro at å gå inn i seg selv ikke ville vært en særlig hyggelig opplevelse.
    Jeg tror flaks og tilfeldigheter skiller meg fra han du har fotografert. Jeg er på ingen måte bedre enn han, han har nok mye å lære meg, på samme måte som han kanskje kunne lært litt av meg.
    Det er trist at verden mer og mer går mot å ikke ha plass til alle. At der det skulle vært hjerterom er det hverken det eller husrom. Slikt gjør meg trist.
    Jeg bryr meg for mye. Og gråter ofte når slike ting slår meg i trynet. Som en beskyttelseskappe må jeg distansere meg. Ellers går jeg under. Og det kan jeg ikke risikere.
    Men jeg bryr meg. Jeg gjør virkelig det.

  3. Spørs hvem han er. Om han er født og oppvokst i Norge, verdens rikeste land med en rimelig velfungerende velferdsstat, vet jeg for mye om alternativene som finnes for han til at jeg klarer å forestille meg at det noen gang, på noe tidspunkt, i løpet av mitt relativt lange liv, kunne vært meg. Selvsagt kan et hvert samfunn være vanskelig å takle. Men, det er aldri umulig. Og denne «uflaks»-tenkingen blir bare for fatalistisk for meg.

  4. Jeg er veldig i tvil. Godt, gammeldags journalistisk arbeid fra norske reportere de siste par årene har avdekket at ressurs-sterk veltalenhet i mange tilfeller har vært avgjørende for å få hjelp hos Nav. Flere venner av meg bekrefter det forslitte, norske uttrykket: Du skal være bra frisk for å kunne være syk.
    http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7656029

    Siv Helen: Ja. Mer «meg og mitt» og et svakere «oss» – og hvem vi er og hva vi gjør kan få plass på 140 tegn. Makaløst.

  5. «Du må like deg selv, for å kunne like andre,» sies det.
    Vi begynner å bli superflinke til å elske oss selv. Navlen min ser etter hvert ganske blank og fin ut.
    … var det mer, sa du? …

  6. Det er mest sannsynlig ingenting annet enn ren flaks som skiller oss.

    Joda. Vi bryr oss. Gjør vi ikke? Men det er ikke alltid det hjelper. Ikke alltid vi når fram.

  7. Veltalenhet: Det trenger ikke å være en konstant egenskap. Mennesker som opplever å være psykisk syke kan i perioder av livet kan ha problemer med å snakke for seg. Min erfaring er at jeg har vært nesten stum. I dype depresjoner har jeg mistet språket. Hvis ikke jeg da hadde hatt en mor som talte min sak, kunne jeg forblitt en overmedisinert zombie eller «levende død» resten av livet.

    Ja, uttrykket «Du må være bra frisk for å være syk», stemmer nok dessverre altfor godt.

    Den nye NAV-direktørens uttalelser i media: Ikke særlig velvalgte ord overfor en stor gruppe mennesker som stanger i mot NAV-systemet. Og mange av de som stanger i mot systemet er veltalende nok. Det er ikke alltid det det kommer an på. Det kan være mange årsaker til at folk i perioder av livet trenger å være bruker av NAV-systemet. Rusavhengighet er et stort problem. Ofte er det en kombinasjon av psykiske helseproblemer og rusavhengighet som gjør at noen havner på gata. Det store flertallet av rusavhengige gjør heldigvis ikke det. Det finnes en del gode historier, og jeg anbefaler en artikkel i Finnmarken: http://www.finnmarksnettverket.no/index.php?option=com_content&view=article&id=673:kom-seg-ut-av-rushelvete&catid=79:medieomtale-av-finnmarksnettverket

    Pia: Jeg synes du berører noe veldig viktig, og jeg trenger også en beskyttelseskappe, og det har jeg hatt behov siden jeg bodde i Oslo på 1970-tallet og så alkoholiserte uteliggere rett utenfor kontoret jeg jobbet på.

    Jakob: Takk for at du tar opp denne problemstilling på en så snedig måte som du gjør. Bilder sier mer ord og skaper assosiasjoner på en annen måte.

  8. Spesielt å klikke seg inn på bloggen din, med denne bloggposten i dag. Jeg har skrevet et innlegg i dag hvor jeg lurer på mye av det samme som deg. Blant annet hvordan vi både kan ta i mot og kjempe for mennesker. Du gjør det persist og usminket ved dette bildet. Hadde jeg lest dette før i dag, skulle jeg linket til deg.

  9. Jeg skal ikke blande meg så veldig mye inn i hvordan dere diskuterer, for i dette innlegget styrer dere ordet best selv, jeg nøyer meg med å si takk for varme innspill til dem som trenger det så inderlig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *