Det er et nytt kalenderark, lik det var i går, og dagen før der, og før der. I går var juni bare et klikk unna, nå er dette klikket unnagjort og juni er her. Jeg kikker opp på den dype himmelen og tenker på mannen som hilste nede i vika i vinter, han med sixpence som satt på en benk. Og på henne som satt bare noen få skritt unna, jevngamle furer i ansiktet, lik hans, men de så ikke hverandre, eller kjente hverandre, eller kan hende det var nettopp det de gjorde. Siden den gangen har jeg ikke sett dem. Men i dag var det en slik himmel, og tankene er like inderlige nå som den gangen, nå som jeg kikker opp mot en klar junidag. Når man ser opp på himmelen den første dagen i juni, da kan man ønske seg et langt liv, heter det i folketroen. Så da gjør man det.
Det har seg slik, fra den samme tiden på seinvinteren, at jeg lovte en fortsettelse på den hastig påbegynte historien om Kolbein Johansen, alias Kolbein Cooper, og Ragna Rognerud. Basert på dagens junihimmel og adspredte tanker har jeg bestemt meg for at de to skal få slå følge langs linjene i et bokmanuskript som jeg håper noen vil ha etterhvert (det går forsåvidt helt brillefint å ta kontakt allerede nå, jeg skal skrive så flittig og iherdig, kjære ukjente forlagsredaktør, og ikke skal jeg overskride tidsfrister, jeg skal bare skrive, se på himler og høre på musikk, og får jeg skrivesperre, da skal jeg bare tøye ut og fortsette, og på forlagshagefester skal jeg tilby Dag Solstad stolen min for han er 70 år, jeg vet jo ikke om man sitter på stoler på slike hagefester, men nå har jeg i alle fall sagt det.) Jeg skal hilse dere alle sammen fra både Kolbein og Ragna, Kolbein er lykkelig i skrivende stund, det var han som satte meg på tanken:
– Fin himmel, sa Kolbein og klødde seg bak de store ørene.
– Javisst, svarte jeg, – er ikke du på jobb i parkvesenet i dag, Kolbein?
– Nei, det er fellesferie, svarte Kolbein og satte seg på gresset.
– Er ikke fellesferien litt senere? spurte jeg og tygget på et gresstår.
– Ånei, du misforstår, det er Ragna og jeg som har felles ferie.
– Å, sånn å forstå, svarte jeg, – hvor er hun nå?
– Det vet vel du som har funnet oss opp, du burde forresten ikke ha tygget på det gresstrået, jeg så at en hund tisset på det i går, sa Kolbein og satte en hånd for munnen i tilbaketrengt latter. Jeg smilte og spyttet ut gresstrået:
– Kolbein, er du lykkelig, du?
– Ja, det vet du vel, svarte han og sukket opp mot skyene.
Dette med hva folketroen sier… Det var egentlig bare noe jeg fant på i skrivende stund, men på sitt vis må jo folketroen få påfyll, så jeg lar det stå slik.
Tilegnet Kolbein Cooper, Ragna Rognerud, og alle fine mennesker som vet at livet er godt ment.
[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’video’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/06/junihimmelhead.jpg’]http://www.jakobarvola.com/junihimmel.flv[/pro-player]
Nå er ikke livet grått; det er juni og n’ Kolbein har det sykt bra. Takk, Jakob 🙂 -Det blir et godt bokmanus!
Takk, og n’ Kolbein trives godt med å vandre linjelangs, hører jeg ham si i bakgrunnen 🙂
Ha ha, jeg bruker også å supplere folketroen og lage nye ordtak.
Utrolig hva folk godtar. Særlig når det rimer…
Jeg vet hva du mener, du Dnort.
Og ofte jeg kommer til kort.
Men, sant og utrolig:
Nødrim er trolig
blitt godt og vel folkesport.
Ja og alle vet at ingenting rimer på pølse.
Unntatt de som ennå bruker ordet tølse.
Det stemmer bare sånn passe
for jeg gikk i samme klasse
som ei jente som heter Tatjana Ølse…