Russerne kom aldri

Noen må fortelle meg hva jeg gikk glipp av: Datoene er fra og med mandag den 6. oktober 1986 til og med ut på dagen mandag den 5. oktober 1987. Jeg spør dere som var der ute i det fri: Hva kunne jeg gjort? Var det noe vi ufrie gikk glipp av, noe vi ikke så, muligheter vi ikke fikk? For det var med slike tanker jeg selv gikk inn i førstegangstjenesten: Alt jeg kom til å gå glipp av gjennom et helt år. Hva gjorde dere andre på den tiden, og hva gjør dere som nå ikke er i tjeneste, mens venner og venninner er det?

I dag pustes det nytt liv i debatten om pliktår, samfunnstjeneste, verneplikt. At dette også skal gjelde unge kvinner – jovisst, vi har sett argumentene før. Den gangen var det vel Høyre? Det er Arbeiderpartiet denne gangen. Og den tillitsvalgte for sivilarbeiderne heter i dag Johannes Dalen Giske, og han er like skråsikker som sivilarbeiderne var den gangen: En samfunnstjeneste eller en verneplikt for alle «ville blitt katastrofal, med store kostnader og mange uengasjerte ungdommer drivende rundt i samfunnets korridorer», forteller han. Sivilarbeiderne er, i dag som den gangen, de som nektet å avtjene førstegangstjenesten av prinsipielle grunner. Den gangen måtte militærnekterne inn til politiavhør før saken kunne behandles, for elleve år siden ble dette kortet ned til en forenklet egenerklæring man kan fylle ut, sende til Justisdepartementet, og uten flere dikkedarier er man så fritatt fra å ta i våpen. Dagens prøveballong fra Arbeiderpartiet avstedkommer ingen barrikadestormende debatt, men Dalen Giske gjør i det minste så godt han kan for å sette seg til motverge.

Jeg kan ikke si at jeg innledet vernepliktsåret med spesielt stor entusiasme. Det var en regnfull oktoberettermiddag på Høybuktmoen flyplass ved Kirkenes, vi satt sammenristet på velferdsbygget i dongeri og med flagrende hockeysveiser og ventet på transportflyet sørover. Jeg husker at en av gutta – han var fra kysten og leverte bannskap og styggedom over stat og konge – jeg husker at han smugdrakk øl hele kvelden og påstod at bare man drakk nok øl, ville de dimittere ham øyeblikkelig og sende ham hjem med første buss. Han hadde hørt det av en bror som hadde hørt det fra en kar på Setermoen. Det viste seg at han var omfattende feilinformert: Jeg husker at han fikk drikke mye øl til ingen nytte de påfølgende månedene.

Brillene mine glemte jeg på flyet. Da vi ble kjørt inn til Steinkjersannan om kvelden så jeg ikke en pøkk annet enn en graut av grønt og svart. Vi måtte stille på intendanturet samme kveld for utlevering av klær og sko og grunnutrustning. Der fikk jeg sko som var et nummer for små og ei feltjakke som var ment for Liberace. Neste morgen gikk jeg forbi en oberst eller en kaptein eller hvem det nå var, og ble truet med øyeblikkelig refs fordi jeg ikke så at han hadde offisersdistinksjoner – brudd på hilseplikten. Da han skjønte at jeg ikke så en meter, ble jeg sendt til legen for utkvittering av nye briller, gratis. Det hadde jeg ikke fått på utsiden. Tre måneder etterpå ble vi sendt nordover igjen, Forsvaret drev mye med slikt: Framsending, tilbakesending, forflytting og omplassering. Vi skulle til stående hæravdeling i Finnmark, og det var dem som visste at nå gikk de glipp av minst en lang, sørnorsk vår. For nå var klinten skilt fra hveten, mange hadde blitt sendt hjem (pussig nok mange av dem fra Finnmark, som man skulle tro hadde vært ute en vinterdag før…) og kunne se fram til et år uten uniform. Jeg var ristet sammen med nye karer og skulle forsvare landet mot russerne.

Heller ikke kan jeg påberope meg noe særskilt politisk engasjement verken for eller mot førstegangstjenesten og Forsvaret – det kom, til befalets fortvilelse – et godt stykke ut i tjenesten. Nei, det var snarere det at å nekte var noe man ikke gjorde, og dessuten var det omstendelig og tidkrevende. Hvor hadde jeg det forresten fra at å nekte å ønske å forsvare sitt land var «noe man ikke gjorde»?

Som sagt kan jeg ikke si så mye om hva jeg gikk glipp av, jeg må heller fortelle om noe av det jeg fikk. Vi «drev ikke rundt i samfunnets korridorer», det kan jeg virkelig ikke si. Ikke snakket vi stygt om sivilarbeiderne, heller, jeg kan for å være oppriktig ikke huske at vi ofret dem en tanke. Vi hadde ikke tid, eller ork. Jeg mener, se på oss. Finnmark i juni – lagfører Dahlseth prøver å finne opp og ned på sjudukeren – det var ikke tid til politikk, det handlet om å komme seg fortest mulig i le, og kamuflerte vi oss godt kunne vi få ligge lenge. Vi ble veldig gode på kamuflasje. På siden står Fiskum og kikker på, han var maskingeværskytter og kunne skyte en blink i fillebiter fra innertier’n og utover i spiral. Han fikk antakelig aldri bruk for det noensinne etterpå, men troppen vår ble kjent for å ha den beste maskingeværskytteren nord om Dovre – og vi var en sterkt sammensveiset gjeng. Der skulle russerne fått noe å bryne seg på, om de kom. Jo, jeg mener det, Fiskum, du var the man.

Russerne kom jo ikke. Men mygga kom noen uker etterpå, og visekorporal Johansen var langt, langt hjemmefra. Kona til stasjonssjefen visste råd mot invaderende horder fra de store, finske skogene – vi voktet finskegrensa den våren og sommeren, finlenderne var del av fiendebildet – og god vakt skal den ha som har blitt smurt med myggolje av mor Godhjerta på grensestasjonen. Men hva vi gikk glipp av? En utdannelse? Ute i det fri var visst noen i ferd med å ta en førsteårs-eksamen i et eller annet. Denne dagen gikk de glipp av en avsindig varm forsommer, og hemmelig besøk av den amerikanske forsvarssjefen med frue oppe ved grensa i det nordligste Nato – det er derfor Johansen er så finkledt.

Innafor gjerdet hadde vi med jevne mellomrom kjøkkentjeneste. Martinsen både elsket og hatet kjøkkentjeneste. Elsket det fordi da slapp han å gå på ski, hatet det fordi potetskrellemaskinen av og til bommet, og hver statlige potet måtte etterskrelles. Men dette er Martinsen på en lys og fin dag på kjøkkenet – vi forsvarte kanskje ikke Norge mot russerne, men vi forsvarte leverposteien mot å bli okkupert og tatt med på brakka av Kompani A.

Korporal Raftevoll kjørte M6 og Mercedes Geländewagen bedre enn de fleste. Hun var blant de kvinnene som – uforståelig for oss gutta – hadde meldt seg frivillig til tjeneste i Infanteriet, men herregud, det var jo åttitallet, så alt gikk an. Raftevoll kom kjørende med kantinekassa midtveis under vinterøvelsene, hun bragte ut digre kontainere med benløse fugler i brunsaus – husker dere benløse fugler, det var vel egentlig en gjenglemt rett fra syttitallet som en eller annen statlig kokk hadde forgapt seg fullstendig i? Og kantinekassa, det var saker, den var stappa med melkesjokolade og Firkløver og brus og potetgull som vi fikk kjøpe langt til fjells eller inne i skogen når befalet befalte det. Og korp Raftevoll kjørte, bar, muntret opp og la kjetting. Jeg kan ikke huske én eneste gang at hun slang i korridorene.

De som var ute gikk også glipp av disse dagene på fjellet. Vi spiste kneippbrød med sjokoladeost, drakk lettmelk fra kvartliters kartonger, muntret hverandre opp med skrøner og historier fra tjuvperm før det lød «Pakning på!» framme i rekkene, og Bæskades lå foran oss som en hildring, stakkars Jørgensen hadde gnagsår som hadde startet allerede ved oppmarsjen til Karasjok, og stakkars jeg var forbanna fordi bindingene var løse foran og frosne bak. Men jeg husker sjokoladeosten som Bjerkan gav meg med et flir. Russerne kom ikke den dagen , heller.

Nei, russerne kom jo aldri, vi fikk aldri bruk for oppklaringstjeneste-erfaring der vi kunne skille én stridsvognsilhuett fra en annen. Ikke fikk vi bruk for alle timene krypende i gjørma, heller, men på den tiden kunne vi i det minste ta femti armhevinger på rappen. Javisst, vi kostet milliarder av kroner, og vi gjorde idiotiske greier, ting man ler av Forsvaret for, slike hendelser som Brun fremkalte da selveste Generalinspektøren for Hæren skulle komme på inspeksjon (det er det generalinspektører gjør: de er generaler og reiser rundt for å inspisere saker og ting), og vi hadde fått uttrykkelig beskjed om å stille i feltlue, men Brun stilte i hjelm, og da ble hele kompaniet sendt inn for å bytte fra feltlue til hjelm bare fordi Brun ikke hadde lest dagseddelen skikkelig, til pass for Brun og som en lærepenge for oss. Slike idiotiske ting gjorde Forsvaret. Også. Jeg fikk venner som jeg den dag i dag har kontakt med. Men hva vi gikk glipp av det året? Det må vel noen fortelle meg.

12 tanker om “Russerne kom aldri

  1. Du lærte å omgås og akseptere andre mennesker, du lærte hvor forbannet viktig skopuss var vinterstid. Du lærte å ferdes på fjell og vidde vinterstid (om du ikke allerede kunne det) og mye annet som andre gikk glipp av.

    • Skopussen har jeg hatt god bruk for. Og mange, mange tips om fjellet, ja. Å omgås andre mennesker var det endel som ikke fikset, husker jeg. Det som var rørende var at de sa det rett ut. Jeg husker en kar som prøvde å henge seg i et femmetersnøre på dass. Han kom hjem, uten å behøve å drikke øl i månedsvis. Så mange skjebner, så mange mennesker.

  2. Visst gikk du glipp av noe. Sivilarbeiderens klagesang. I tillegg slapp du å sitte på toa i en eller annen barnehage og lese Dagbla’ et heelt år! Den gangen var der en uoffisiell kampanje blant barnehageansatte; ‘Send oss for gud’s skyld ikke en sivilarbeider’.

  3. Jeg tror dette er nesten den samme historien sønnen min nå kan fortelle etter et år i kongens klær, som kongens vakt. Rent bortsett at denne foregikk i 2010/11, sørafor. Han visste ikke hva skopuss var i mars 2010. Nå kan han håndtere maskingevær. Ikke at han får bruk for det, men er jaggu en erfaring rikere.

  4. Godt skrevet, Arvola.

    Førstegangstjeneste kan være dannelse, kan det ikke? Det kan være teamwork, lære å gjøre jobben sin – ikke sovne fra fyringsvakta i 25 minus, og hva som skjer når du gjør det. Det kan være omskolering fra 2. geværmann til 4. geværmann – og forskjellen er førstehjelpsposen, eller det kan være det fonetiske alfabet.

    I noen sammenhenger er det fint at menn er menn, og at kvinner vet det. Kanskje de likevel ville lært andre ting, hvordan du dekker kompisen din under fremrykning, hvordan du rykker frem, sjudukers telt med vridd topduk, og at vibrasjonene fra en 12-sju er sterkere enn vibrasjonene fra en Lelo Gigi.

    Tenk på repetisjonsøvelsene, når kvinner også deltar – nesten som et julebord, bare ute i bushen.

    Jeg gikk heller ikke glipp av noe, tvert imot.

    • Jeg ble geværmann 4. Skarpskytter. Jeg hadde anlegg for det, viste det seg, ganske morsomt å tenke på det i ettertid, hvordan jeg faktisk ble en del av uttrykket «En god infanterist er vant til å bli våt» eller «En god infanterist sover når han kan». Dette var uttrykk som jeg tror sersjanten fant på der og da, men det var motiverende ord på en regnværsdag. Takk, Arthur, for påminnelser som førte til flere tankevendinger!

  5. En ting er bra med førstegangstjenesten. Den hindrer at nasjonen gjør seg avhengig av yrkessoldater. Så lenge Jern Erna og resten av eliten risikerer å få sendt egne sønner (og døtre) i krigen, er sjansene mindre for at vi ypper til bråk med andre nasjoner.
    Når vi likevel er med i krig nå er det fordi vi har noen yrkessoldater også. Samt noen som er så kørka at de melder seg frivillig til å bli drept eller bli ødelagt psykisk.

  6. Arvola – jeg hadde aldri trodd at De avtjente verneplikten? Hvordan kan det ha seg at jeg vanskelig kunne sett for meg Dem i bukse, under, lang, vinter? Med et forstemmende langt natonummer foran?

    Dette året, Arvola, tjenestegjorde jeg ved Forsvarets overkommando i Oslo. Jeg har jo en bakgrunn fra Sjøkrigsskolen gjennom fire harde år. Jeg tilhørte Plan- og budsjettstaben og kostnadsberegnet øvelsene i alle forsvarsgrenene. Så De skal ikke utelukke at det har tilflytt meg kunnskap tidligere om at nettopp De – og sannsynligvis denne Martinsen – hindret kompani A tilgang til leverposteien og derigjennom, muligens, satte rikets sikkerhet i fare. Tenk om russerne hadde kommet i stedet for myggen? Kan De forestille Dem det?

    https://picasaweb.google.com/rasmussen.perove/Vestland11?authkey=Gv1sRgCLWU-6TqnJvj-wE#5617073299409153330

    • Dette var meget snedig taktisk nytt, Per Ove! Ja, jeg kan såvisst forestille meg Dem påstemplet «Strengt Hemmelig» med dertil hørende lange ører og linjer ut i periferien! Men vi kan vel nedgradere det meste nå?

      Nato-nummeret var langt, og det var nato-nummer på det meste. Årsaken var naturligvis at en amerikansk, norsk og fransk løytnant eller depot-sjef kunne snakke samme språk, fremskaffe de samme delene eller de samme klærne, den samme ammunisjonen.

      Vi hadde noe, ikke mye, men altså noe kontakt med våre allierte. Det var ikke helt uproblematisk for Norge å trekke allierte øvelsesstyrker inn i Finnmark på den tiden, men de var der. Verst var britene, husker jeg: De engelske fallskjermjegerne var forholdsvis ufyselige, da var det lettere med amerikanerne, som ganske avslappet spankulerte rundt og visste at de hadde verdensherredømme. Sånt blir det selvtillit av.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar